Franz Ferdinand: Verdens beste rockeband?!

(Oslo/PULS): De spiller som om de har niøvd hele livet. De danser som tigerville utgaver av Scissor Sisters, og de rocker med en bankende intensitet som degraderer Tom Morello og Mike Patton til scene-aspiranter. Ingen band i hele verden - og da mener jeg hele verden - innehar sterkere musikalske- og sceneenergiske muskler per i dag, som Franz Ferdinand.


/ /


Årets store rockesensasjon smiler bananbreie drittungesmil, og slenger instrumentene over skuldrene. De ser ikke ut som rockestjerner i det hele tatt; heller som forvokste 8-åringer uten oppdragelse og forstand.

"Kom igjen", roper Alex Kapranos på gebrokkent norsk, og teller opp til "Cheating On You" i et kokainvilt tempo, som jeg inntil i går ikke visste at lot seg forene med å spille musikk samtidig. Franz Ferdinand starter et timelangt rockemaraton med å sprinte! Aldri i verden om de klarer å holde dette tempoet..

Men joda, Franz Ferdinand holder helt til mål, og slår hodene av et utsolgt John Dee med verdens ærligste hersketeknikk - dyktighet.

Trommeslager Paul Thompson spiller stødig som et fjell, og banker basstromme så til og med publikummet på bakerste rekke ikke klarer å stå stille. Og ved scenekanten står resten av firkløveret, som opptrer med en nesten rørende enighet om hvordan de skal låte sammen. Her har norske band mye å lære!

Radiohiten "Take Me Out" trøkker i ente potens i forhold til plata, og fremføres med nye detaljer - både rytmiske og harmoniske - som gir ytteligere valuta for konsertbilletten. "Tell Her Tonight" er om mulig enda mer "rømt-mental-pasient" enn den er på plata, og refrenget på "Auf Acshe er plutselig tildelt en Beach Boys-twist, som kaster mintfriske energiceller over den ellers punkete plateutgaven.

Franz Ferdinand er allerede etablert som et av verdens kuleste rockeband, og hadde ikke trengt å begrunne seg selv mer enn å spille låtene slik de er på plata. Men i stedet for å hvile på kongetronen, viste Franz Ferdinand en ektefølt trang til å bevise at det er musikken, og ingenting annet, som gjør at Franz Ferdinand i det hele tatt eksisterer.

"We're gonna burn this city", synger Alex Kapranos. Om ikke gamle Torggata bad brant ned tirsdag kveld, så var det i hvert fall farlig nære.

I utgangspunktet var jeg litt ute etter Franz Ferdinand. Etter all medieoppmerksomheten de har fått de siste månedene, er Franz Ferdinand blitt et "objekt" på linje med The Strokes og Britney Spears. Og å være "objekt" er oppfattet som annenrangs i vår "ekthetssøkende" kultur, ikke sant? Jeg vet det ikke er riktig, men det er lett å falle i fella at man ønsker å slå oppover, uansett hva som befinner seg der.

Mange uttrykker den samme, jantete holdningen over pilsglassene i Oslo om dagen. Jeg er helt enig at plata deres har flere gråstein enn perler. Men i går låt dem som klassikere alle sammen.

Franz Ferdinand spiller Quart Festivalen.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Low-Key Glasgow-Elvis og et fornyet Franz Ferdinand

(17.11.22) Det begynner å bli noen år siden jeg hørte Franz Ferdinand for første gang. En da 14 år gammel anmelder satt og spilte NHL 2005 på Playstation 2 hvor «Take Me Out» var tittelsporet på spillet. Den gang kunne jeg ikke forstå noe annet enn at dette måtte være verdens tøffeste låt, så jeg dro rett til nærmeste platebutikk og kjøpte debutalbumet «Franz Ferdinand». Dette albumet er nok det mest anerkjente, men også oppfølgeren «You Could Have It So Much Better» slo hardt ifra seg.


Franz Ferdinand oppsummerer – så langt

(21.03.22) Dette er samle-albumet sitt! Til å bli hoppende glad av!


Franz Ferdinand: Tonight:

(11.03.09) Franz Ferdinand har vært borte en stund, og Arctic Monkeys og The Fratellis har tatt litt av plassen deres. Da må tiltak til, noe "Tonight:..." er et eksempel på.


Franz Ferdinand: Sprettrockens eneherskere

(18.03.06) (Oslo/PULS): Det startet som en hvilken som helst hype i NME; en story om en gjeng studenter som slåss over en flaske vodka på nachspiel og endte opp på et øvingslokale morran etter. To år senere er ”Take Me Out” like selvfølgelig på jukebokser verden over som ”Rock Around The Clock”. Fredag kveld viste Franz Ferdinand hvorfor.


Franz Ferdinand til Øya

(24.02.05) De skotske kometene i Franz Ferdinand spiller i Middelalderparken i Oslo 12. august.


Quart 04, dag 4: En deilig regnværsdag

(09.07.04) (Kristiansand/PULS): Så kom hverdagen til Kristiansand. Selv ikke de mest optimistiske hadde vel regnet (!) med at uværet skulle svinge utenom sørlandet, og folket på Odderøya var i feststemning til tross for at det regnet konstant fra Franz Ferdinand gikk på scenen klokka halv åtte.


Franz Ferdinand: Franz Ferdinand

(29.03.04) 2003 var et forferdelig dårlig år for britisk rockemusikk. Radiohead og Blur gjorde hver sine hederlige forsøk på å overgå egne klassikere, men da året ble oppsummert i musikkblekkenes julenumre var det hip-hop og fabrikkpop-artistene som stakk av med de største overskriftene. Få uker senere hadde tabloidforsidene en annen ordlyd: Belle & Sebastian utropte Glasgow-kollegaene Franz Ferdinand til sine nye helter, mens New Yorks hippeste platepushere mottok EPn "Darts of Pleasure" med vidåpne armer. Dermed så NME sitt snitt til annonsere sin "egen" rockesensasjon for 2004. "Franz Ferdinand er bandet som vil forandre verden. Du er dust om du ikke liker disse", var den klare beskjeden til leserne.


Ida Maria: FUCK YOUR SMOOTHIE!

(26.09.25) Genre er uansett overflødig når det gjelder Ida Maria. Musikken hennes er energisk, provoserende, behagelig, underholdende.


Elektronisk støy og skjønnhet fra Melt Motif

(25.09.25) Melt Motif, lokalisert i Bergen og São Paulo, Brasil, er ute med sitt tredje studioalbum, «Feeding the Error». Det leveres et mørkt og stemningsfullt album der minimalistiske melodier og industrielle element smelter sammen til en intens og hypnotisk lytteropplevelse.


Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Hurra for Malin Pettersen!

(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!


The Rasmus - genial poprockmetall

(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!


Beste NIN-skive på atten år

(21.09.25) Tidvis så klassisk Nine Inch Nails at jeg må klype meg i armen. Jeg er allerede småforelsket igjen.