Palace of Pleasure: Lifelong Fury
90-tallet er over. Lenge leve 90-tallet?
Med jevne mellomrom får vi beskjed om at 90-tallet er "tilbake". Mote- og livsstilmagasin kan fortelle oss at nå er det lov å gå i flanellskjorter, høre på fransk house og henge på minimalistiske cafèer igjen. Men det blir liksom aldri noe av. 90-tallet setter seg ikke på nytt sånn som de andre etterkrigsepokene har gjort. 90-tallet ligger nok smertelig friskt i minne og en viss ironisk distanse kreves for at et tiår skal kunne innlemmes i nostalgi-fellesskapet.
Oslo på 90-tallet var forøvrig en herlig tid. I et flyktig øyeblikk opplevdes det som å leve og puste i europas kulturelle hovedstad. Utenlandske journalister fløy over annenhver uke for å skrive om det fremadstormende klubblivet som ble sammenlignet med London og Paris. Ikke siden jazz-scenen på 60- og 70-tallet har Oslo vært mer internasjonalt anerkjent for sitt uteliv, heller ikke senere. I episenteret av all denne oppmerksomheten var klubber som Head On, Jazid, Blå og Skansen. DJen var den nye rockestjernen og oppi denne suppa var også Palace of Pleasure tonesettende. Lokalt elektronikaband på rett sted til rett tid med sunt overskudd på kred-kontoen. Sammen med en håndfull andre var Palace of Pleasure med å definere lyden av den alternative kulturen i Norge i tidsperioden. Belønningen kom i form av to spellemannspriser, fulle konsertlokaler og fordelaktige anmeldelser. Vel fortjent.
Som påstått tidligere er ikke tiden moden for 90-tallsnostalgi ennå. Og det er dessverre nettopp det Palace of Pleasure fremstår som i dag. Lifelong Fury byr ikke på særlig mye nytt, annet enn kanskje litt dårligere idèer. Konseptet er altså det samme som før, selv om det har beveget seg nærmere popmusikk. Kort forklart er det drømmende komposisjoner med lagvise synther, behagelig gitar, ekko-effekter og naive poptekster. I vår tid blir slikt avfeid som avansert cafèmusikk uten særlig relevans. Bandets Wikipedia-artikkel er eksempelvis ikke oppdatert, selv om Lifelong Fury kom ut i 2008. Personlig liker jeg ikke anmeldelser med "konstruktiv kritikk" og forslag om forbedring, men det er i min ærlige mening at Palace of Pleasure kunne vært et viktig bidrag til norsk musikk også i dag dersom bandet hadde evne til å fornye seg selv og overraske fremfor å behage.
Men, det er ikke bare elendighet. Noen av låtene funker til en viss grad og det er lett å høre at det er materiale til gode live-opplevelser. Noe bandet forøvrig også er kjent for. Men om mangelen av Lifelong Fury i platesamlingen vil fremtvinge en følelse av savn er tvilsomt.
Del på Facebook | Del på Bluesky