Katzenjammer: Le Pop
Gogol Bordellos søskenbarn har giftet seg med den høyeste dama i Cats, gjort henne gravid og forløst firlinger på Kaizers Orchestras pumpeorgel.
Forventningene var store i forkant av Katzenjammers platedebut. Bandet har nemlig tiltrukket seg mye oppmerksomhet og en ikke ubetydelig fanskare etter flere forrykende live-opptredener siden opprettelsen i 2005. Jentene var også finalister i årets Urørt-konkurranse, hvor de til slutt havnet på tredjeplass med låta A Bar in Amsterdam. Denne er selvsagt også livlig tilstedeværende på Le Pop; en utgivelse som har høstet alt fra terningkast 2 til 6 i norsk musikkpresse.
Det er fare for inflasjon i ordet multi-instrumentalist for tida, men her er et band som baserer en stor del av sin identitet på nettopp nyoppdagelser og instrumentbytter. Bandet består av Turid Jørgensen, Solveig Heilo, Marianne Sveen og Anne Marit Bergheim. Instrumentene som trakteres, og som gjør bandet til et mye omtalt sjangersammensurium, er blant annet tuba, piano, mandolin, trommer, trekkspill, munnspill, banjo og bassbalalaika. Ryktene skal ha det til at også Kaizers Orchestras pumpeorgel var til stede under plateinnspillingen.
Etter en liten intro begynner plata friskt med allerede nevnte A Bar In Amsterdam. Og la det være sagt med en gang: Den rocker. Alldansrefrenget er påtrengende fengende, og jeg har som førstegangsfascinert ingen problemer med å forstå verken Urørt-plassering eller friske konsertanmeldelser. At jeg får en følelse av å ha hørt noe veldig lignende tidligere får bare være. Innpakningen og energinivået er overbevisende og særegent. Og akkurat dét er ganske godt gjort når en seiler under Katzenjammers sjangerflagg.
For de er, tidsriktig nok, en salig mix av balkan, bluegrass, folk og pop. Også dét kan høres ut som noe jeg har hørt før. Men jeg har ikke det. Tilsett en omreisende teateroppsetning på Black Box og en sliten sigøynerkaravan og du kan ende opp med innholdet på "Le Pop". Kanskje. Tittelsporet er nemlig en blanding av det man på nittitallet kalte jentepunk men som egentlig var Murmurs of Amerika, og en musikaloppsetning hvor folk løper rundt i kattekostyme og tights. Og da er jeg ikke sikker lenger. Assosiasjonene strekker ikke til.
Eller forresten; det skjulte sistesporet er en sexy og Stones-affisert Janis Joplin, og tredjesporet Tea With Cinnamon høres ut som en upbeata Ephemera-duett med Marit Larsen. Akkurat den siste assosiasjonen kan da også forankres i det faktum at Mike Hartung, som har bistått Marit Larsens studioproduksjoner, også har hatt en hånd eller to på denne utgivelsen. Sammen med Kåre Chr. Vestrheim har han gjort en fremragende jobb med å trøkke Katzenjammers mangfoldige scenebilde inn på elleve albumspor. Det kan være en risikabel øvelse.
De roligere partiene fungerer også svært godt. Nevnes må balladen Wading In Deeper, som ved første øregløtt virker litt tam, men som vokser seg utrolig sterk etter kort tid. Mother Superior er en annen; et valsevidunder jeg gleder meg til å samsynge på konsert. Virginia Clemm høres ut som Ane Brun på et nachspiel det er lov å røyke, deilig dekadent som bare en avdanket kabaretmusiker kan bli. Countrylåta Play My Darling Play utmerker seg også som en av de sterkere, og det er generelt høy kvalitet på mange av disse låtene. Bandet burde virkelig holde godt fast i låtskriver Mats Rybø.
"Le Pop" er en oppmuntrende debututgivelse. Sjangersammensuriet som altså ikke nødvendigvis er det du tror det er fungerer så det suser. Rekkefølgen på låtene er også riktig; du får tid til å puste litt mellom de tøffeste tempotaktene. Av og til kan jeg også levende forestille meg hvordan det er å innta bandet i sin hele og fulle sceneprakt, hvordan det er å være med den omreisende Black Box-oppsetningen i en sliten sigøynerkaravan, smilende til dalende døgnfluer og Kreml-offiserer i tights. Take my hands into yours and dance my senses away.
Del på Facebook | Del på Bluesky