Øystein Sunde: Meget i Sløyd

I selskap med andre svært stødige musikere har Øystein Sunde snekret sammen et album ut av showet ”Sånn ere bare”. Resultatet, ”Meget i Sløyd”, er lett å like. Men er ikke det meste fra denne karen egentlig lett å like?


Dette er en sånn type CD som selger godt der det også selges bensin. Ikke noe i veien med det. Den fungerer strålende som underholdning i bilen på vei opp til hytta. Til å begynne med er plata faktisk jævla morsom. Dessverre taper den seg jevnt og trutt utover ferien. Og på vei hjem fra hytta oppdager jeg nok en gang at de albumene jeg umiddelbart digger, også er de jeg raskest går lei.

Rytmegitaren er gjennomgående ganske lik. Spedd på med bl.a. en hurtig gitar, en banjo og ei fele i ny og ne, blir dette en frisk blanding låter, med ingredienser fra både country, blues og folkeviser. Mer bestemt Sundes sedvanlige bluegrass. Det er mer tight gjennomført enn på lenge. Og det går fortsatt i et helsikes tempo, med tanke på at Sunde kan førtidspensjonere seg til neste år. Selv før undertegnede ble født hadde denne mannen gitt ut to samlealbum.

”Meget i Sløyd” skiller seg ikke ut fra tidligere utgivelser på noen ekstraordinær måte. Melodiene er like muntre og fengende som vanlig. Musiseringen sitter som et skudd og tekstene er like latterbringende som alltid. Det største problemet er derfor at dette er så umiskjennelig Sunde. Uansett hvor spisst han formulerer seg, kjapt han spiller eller dyktig han komponerer, klarer jeg det bare i små doser om gangen. Nettopp fordi Øystein Sunde har spydd ut denne typen musikk i årevis.

Sett bort ifra dette, er radiohiten Han hadde båt er en åpenbaring av en låt. Øystein Sunde kombinerer musikk og humor så makeløst at jeg nesten skulle ønske han var onkel`n min. Han fyrer løs på en type kakser vi alle fordrar. Sentralbordsangen er av nesten samme kaliber. Bare ett hakk mindre treffsikker.

Så slutter han å mobbe snobber og norsk arbeidskultur og introduserer oss for Plopp, platas alvorsord. Når Øystein Sunde gir ut album, følger det nemlig obligatorisk med en og annen seriøs låt. Musikalsk sett er den helt ålreit, men jeg sliter med å ta alvoret innover meg. Det er vel prisen Sunde må betale for å være så munter og morsom hele tida. Stemmen hans appellerer bare ikke til den delen av følelsesregisteret mitt. Og når det seriøse pakkes inn i klassisk Sunde-innpakning, mister det all effekt på meg. Til sammenlikning kan man prøve å se for seg Harald Eia spille på Nationaltheatret. Det funker rett og slett ikke.

Så kjøp deg gjerne ”Meget i Sløyd”. Det er strøkent håndverk og til tider latterlig morsomt. Bare vær klar over at dette er Øystein Sunde i et nøtteskall, og da veit du vel egentlig hva du syns om det allerede.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Øystein Sunde i kledelig bokform

(15.09.24) Kommandør av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden, Øystein Sunde. Nå har han fått sin biografi.


Øystein Sunde & LM Myhre inn i Gramo-styret?

(05.06.00) Etter hva PULS erfarer, vil Øystein Sunde og Lars Martin Myhre bli lansert som utfordrere til Øivind Myhrvold og Casino Steel - som GramArts representanter i Gramo-styret. Generalforsamling i vederlagsbyrået Gramo holdes i morgen, tirsdag 6. juni. GramArt-opposisjonen som vil fjerne Myhrvold og Steel ledes for øyeblikket av Unni Wilhelmsen og Johnny Sjo.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.