Motörhead: Motörizer
Etter flere uinteresserte utgivelser rundt milleniumsskiftet skjedde det noe med Motörhead før de tok fatt på "Inferno" i 2004. Låtene, produksjonen og i det hele tatt lysten ble bedre. "Kiss Of Death" (2006) fulgte med samme filosofi, og når den "nye" motivasjonen helt frem til årets "Motörizer"?
Albumet sparker i gang med nedstemte gitarer og grisete vokal trygt forankret rundt bluesskalaen. Motörhead bruker heldigvis samme produsent som ved de to siste utgivelsene, Papa Roach-produsenten Cameron Webb, og det hele er innspilt i Dave Grohl sitt studio 606 Studios i Los Angeles.
Det er heldigvis ikke noe nytt ved låter som "Runaround Man". Det er "4 flate" og rett frem rock, men det slår mer gnister enn på album som Overnight Sensation (1996), Snake Bite Love (1998), We Are Motörhead (2000) og Hammered (2002). Lemmy blir 63 på julaften i år, men synger som en villhingst ennå.
En låt som "Rock Out" er ikke langt fra "Iron Fist" eller "Ace Of Spades" og den største forskjellen ligger mest i energien bak trommene, der Mikkey Dee i sitt 16. år i bandet stiller fremdeles i en helt annen divisjon enn Phil Taylor (1977-1983 og 1987-1991) gjorde. På litt mer seige låter som "One Short Life" med mer 70-talls riff innabords fungerer det også utmerket.
Senere er låter som "Buried Alive", "English Rose" og "Back On The Chain" klassisk Motörhead som ikke byr på de største overraskelsene, men de har en edge og en fornyet energi som gjør at bandet holder seg i denne litt høyere divisjonen litt til, selv om Motörizer ikke når helt opp på høyde med Inferno.
Del på Facebook | Del på Bluesky