Sonisk støyrock på Øyafestivalen
Sonic Youth har spilt energisk og støyende rock i snart tretti år. Men de har på ingen måte gått lei, og et fascinert publikum kaster ørepluggene og lar seg imponere av de evigunge støyrockerne.
Sonic Youth / /
Sonic Youth er et av de få bandene som med full rett kan hevde at de har vært med på å prege rockens utvikling. Siden starten på 80-tallet har de vært musikalske innovatører. Det er først og fremst bandets uortodokse bruk av gitarer som har sikret de en plass i rockehistorien.
Stikkordene er støy som blir vakker, sære akkorder og uvanlig gitarstemming. Samtidig har bandet evnen til å lage minneverdige riff og melodier. Dette gjør at de ikke er så vanskelige å like som en kanskje kunne vente.
Kveldens konsert starter med en intens intro på et halvt minutt, som avløses av 100%. Deretter kommer The Sprawl fra mesterverket Daydream Nation. Bandet gir oss en versjon som er ganske så lik den vi hører på denne flotte skiva med klassikerstatus. Tidlig i konserten får vi også et hyggelig gjenhør med The Burning Spear fra bandets første langspiller.
Thurston Moore og Lee Ranaldo jobber steinhardt med å frambringe uvante lyder og fengende riff. Samtidig synger begge melodistemmer, sammen med dama i rødt som er bassisten Kim Gordon. Trommeslager Steve Shelley er med sin intense tromming også en viktig bidragsyter til bandets spektaktulære sound.
Kvelden viser at Sonic Youth fortsatt er tro mot sitt eget sound og uttrykk. Bandet spiller både gamle og nyere låter for et fascinert Øyapublikum. Og de fremføres med en fandenivolskhet som en sjelden opplever hos band med nesten tretti år på baken.
Del på Facebook | Del på Bluesky
Meshell Ndegeocello strekker i fortiden
(04.10.26) Meshell Ndegeocello river klassikerne fra hverandre, og bygger dem opp på nytt.