Øyafestivalen 2005
(Oslo/PULS): Så var det klart for Øya igjen, årets høydepunkt for mange på festivalfronten. Med Øya kom regnet, og med regnet kom influensaen eller var det omvendt? Denne karen har vært igjennom en cocktail av feber, snørr, fryd og forargelse. Og du - etter regn kommer sol.
/ /
Ja da. Det går kanskje på helsa laus, men det får så være. Tross alt det er godt å være på Øyafestivalen i det herrens år 2005.
Torsdag 11. august
Dinosaur Jr., Enga
Et av Øyas heeeelt store trekkplastre het Dinosaur Jr., og de har ikke eksistert på en stund. De færreste hadde vel ventet å se bandet tilbake, og ingen, ingen hadde i sine villeste fantasier regnet med å få se J. Mascis og Lou Barlow på samme scene igjen. Og med originalbesetningen tilbake er det duket for julaften og påske og St. Hans og litt til.
Det er veldig mye lyd på Enga når Dinosaur kommer på, dette er trolig den høyeste lyden man har opplevd i denne delen av Oslo de siste tusen årene. Det spraker og breker i høytalere, det er rett og slett på grensen av hva remmer og tøy kan holde. Og det er tøft. Veldig tøft. Gutta ser ut til å kose seg på scenen, kanskje ikke som band, men hver og en ser ut til å være i sin egen verden, og de ser ut til å like det på den måten. Mascis lirer av seg gitarsoloer som om det var det siste han gjorde i denne verden, og Barlow ser ut til å gå på bassen med mord i blikket, mens trommis Murph oppfører seg som den sindige, blankpolerte maskinen han er.
 Her ser man jaggu fjeset på J. Mascis for en gangs skyld ( ) |
Sjøl må jeg si at jeg savna noen av Dinosaurs aller aller feteste låter, som i mine ører ble til etter at Barlow forsvant ut av bildet. Høydepunktene sto likevel i kø denne kvelden, hvor "Freak Scene" og Dinosaurs klassiske versjon av The Cures "Just Like Heaven nådde helt til topps.
Her har vi vært med på noe stort, og jeg veit sannelig ikke hvor lenge det varer, Dinosaur Jr., anno 2005.
Turboneger, Enga
Jo da, grei underholdning en stund. Da jeg etter hvert fant ut at dette var en blåkopi av et bra, men ganske så polert og velregissert show på Øya i 2003 (dedikering av låter til de på broa og utskytning av Turbodollars etc.), pakket jeg sekken og dro hjem mens tonene av I got Erection gikk over rulleteksten på dag 1 på Øya05.
Hertugen av hælvete er fortsatt en sjarmerende og rett så morsom frontfigur, men den strømlinjeformete helheten Turboneger utgjør på autopilot er ikke særlig sjarmerende lengre, men er, etter å ha opplevd denne versjonen av Turbo noen ganger, derimot ganske kjedelig. Synd, for jeg har vært, og er det innerst inne enda veldig glad i bandet.
Jeg går hjem, fornøyd med å fortsatt stå oppreist, og veldig glad for å vært med på et stykke rockehistorie i Dinosaur Jr.s navn.
Fredag, 12. august
Hot Snakes, Vika
Fyttihælvete. Jeg sårer kanskje noen nå, kanskje til og med noen av mine nærmeste, men Dinosaur Jr og Sonic Youth gå hjem og vogg! Enda så mye disse banda har betydd for meg, og som gjorde tenårene på slutten av åttitallet verdt å være med på Hot Snakes er likevel min hovedattraksjon på Øya05.
Det gikk et iskaldt grøss nedover ryggen min da bandet meldte sin avgang inn i det hinsidige tidligere i sommer. Hot Snakes skulle oppløses, og jeg så for meg en avlyst Oslo-opptreden. Men det fins en Gud, tydeligvis. Alle bookede jobber skulle gjennomføres, og Øya var trolig nest siste gang de sto sammen på en scene. Frontet av ikke ukjente John Reis, sjefen sjøl i Rocket From The Crypt, og Rick Froberg fra legendariske Drive Like Jehu, kunne jo ikke dette gå galt. Og det gjorde det ikke heller.
Bandet ble startet som et slags sideprosjekt til deres andre hovedband, et sideprosjekt som leverte tre bunnsolide rockeskiver gjennom karrieren, hvorav debuten Automatic Midnight utgjør en av mine favorittskiver noensinne. Løp og kjøp.
Det kommer derfor neppe som noen overraskelse at høydepunktene kom fra akkurat den skiva; If Credits What Matters, Ill Take Credit, No Hands, og når introen til den altfor fete 10th Planet kommer, er det like ved at den reine shortsen går rett i vasken. Sa jeg løp og kjøp? Det er et lite mysterium at de ble satt opp på den minste scenen denne dagen, men jeg har til gjengjeld verken før eller siden sett så mye folk på sletta foran Vikascenen.
Bortimot en times rock på ordentlige måten gjorde underverker. Ikke så de ut til å ha planlagt så mye underveis, de kom, svettet, gjorde jobben og forsvant. Og med ordene See you later! tente de et håp, og et ønske om å se denne gjengen igjen i en eller annen slags konstellasjon i framtida. Jeg krysser fingrene, og takker for alt Hot Snakes har gitt meg.
Satyricon, Enga
Satyricon på Øya? Dette hadde bare for noen få år siden vært helt utenkelig. Det er på tide at norsk black metal får den oppmerksomheten den har gjort seg fortjent til i mange år, og da tenker jeg ikke på alle skandalene, den negative mediaoppmerksomheten og dødsfallene, men det faktum at tro det eller ei, dette er kanskje den største og viktigste musikkeksporten vi har. Og det er på tide at akkurat det kommer bedre fram.
Lyden er for en sjelden gang på black metal konsert upåklagelig, vanligvis har disse en lei tendens til å preges av alt for mye basstrommer og mye støy. Her låter det klokkeklart, rått og brutalt. Har aldri vært noen stor Satyricon-fan, men nå må jeg nok tenke meg om en gang til.
Hadde det eksistert et norsk black metal-museum, hadde avlsutningslåta i Satyricons sett på Enga denne dagen, Mother North, havnet rett i hovedutstillingen. Dette er et steg i riktig retning, nå er kanskje ikke Satyricon det mest ekstreme norsk black metal har å by på, men positivt likevel.En strålende og mørk ettermiddag på Enga, takket være Satyricon. Får vi se Mayhem med brennende grisehoder på scenen neste år, Øya?
Sonic Youth, Enga
Det er ikke mange festivaler i verden som har Satyricon og Sonic Youth på samme scene med bare en liten times mellomrom. Det er litt stas at det går an.
Første gang jeg så Sonic Youth kom det tårer. Jeg tror man kan kalle det for et magisk øyeblikk. Hvem vet hva som kan skje nå, men jeg håper det ikke blir for mye støy.
Kvelden før tynte Sonic Youths Lee Ranaldo gitaren sin for det den er verdt på Øyanatt på Rockefeller og sammen med Thurston Moore og svensken Mats Gustafsson sto de for enda mer eksperimentell støy under navnet Diskaholics Anonymous Trio, til min hodepines store forargelse på Sjøsiden tidligere på dagen. Jeg har visst blitt for gammel til sånt skjønner jeg.
Jeg hadde derfor et ørlite håp om at Sonic Youth hadde fått gjort fra seg med feedback og ablegøyer før de endelig entret scenen som fullt band fredag kveld. Det hadde de delvis. Da jeg var så heldig å overvære orkesteret på Kongsberg Jazzfestival for noen år siden, et sted jeg så det som omtrent utenkelig at de kom til å spille en eneste låt, men heller skvise hver dråpe jazz de måtte ha i blodet ut i full blomst, serverte de en hitparade fra en annen verden.Ikke en eneste låt manglet, til og med de mest ultracatchy sakene fra pop-skiva Dirty var med.
Et klart å fy faen, en av de topp-ti beste konsertene jeg har vært på ass-øyeblikk. Jeg kunne tenke meg en gjentagelse av det.
 ( ) |
Det blir ikke helt sånn, men det blir en fin og variert kveld i Sonic Youth-land likevel, vekslende mellom utsvevende støy- og stemningspartier og nyere låtmateriale. Eneste gamle klassiker jeg får med meg er Bull In The Heather. Det er søren ikke dårlig bare det. Vent litt... jeg har vel ikke bare drømt at de spilte "Expressway To yr Skull"?
Låtene hvor mor sjøl, Kim Gordon fører an på vokalen gir meg mest denne kvelden. Jeg forlater motvillig åstedet litt før gildet er ferdig, og angrer brått når jeg beveger meg forbi den fem timer utsatte The Babyshambles-konserten på vei til toget. To forskjellig verdener kan du godt si.
Babyshambles, Sjøsiden
Den etter hvert så beryktede Pete Doherty har pådratt seg et varemerke ved å ikke møte opp tidsnok til, eller å utebli helt fra sine planlagte opptredener. Så også på Øya. Ikke vites det om det var flystreik på Heathrow, tollen på Gardermoen, eller den generelle livsstilen til hovedpersonen sjøl som gjorde at konserten måtte utsettes fem timer. En ting er sikkert; resten av bandet var på plass, mens frontfiguren manglet. Igjen.
Jeg overhører en samtale mellom en gjeng som mener at Øyafestivalen sender gale signaler ved å bruke, en sikkert ikke så beskjeden sum på å booke inn et band som frontes av en så åpent rusavhengig, en som heller ikke viser særlig interesse eller vilje til å gjøre noe med det, men heller bruker det som et image.
Og de har et poeng. Et ganske godt et også.
At det ikke er mer enn noen få hundre meter fra festivalen og ned til området hvor mange av Oslos tunge narkomane søker skjul under trafikkmaskinen gjør poenget større.
Når kvelden er avsluttet, nettopp med Doherty og The Babyshambles som siste band, og jeg ser festivalpublikummet på vei til byen gå omveier rundt noen stakkars sjeler som prøver å bomme en slant, skjønner jeg at gjengen jeg overhørte har helt rett. Er man popstjerne og narkoman er man kul, kanskje litt ekstra kul nettopp fordi man er en narkoman bråkmaker, "men ikke faen om en møkkete junkie på Plata får noen av spenna jeg har tenkt å bruke på øl!".
At hovedoppslaget i VGs Øyadekning på lørdag dreier seg om Doherty og lyder SPYDDE på scenen og inneholder lite annen info om konserten enn at bommet røyk av publikum og delte en flaske vodka med den samme gjengen før han lagde en rutsjebane av spy på scenen, gjør vel lite annet enn å få mannen til å fremstå som enda mer spennende for enkelte. Jeg er ikke en av dem.
Jeg skal ikke si at jeg viet Pete Dohoerty og hans Babyshambles mange minuttene, og etter det jeg har skjønt fikk Øya bare 30 av dem.
Kan det være NME som har bestemt at det her har noen musikalsk verdi utover det vanlige? Jaja, da er det nok best å dilte etter. The word is law, som de sier. Det er en lang vei fra Pete Doherty til Kurt Cobain, vår egen Joachim Nielsen eller mange andre for den del. Begge de to sistnevnte var store poeter og låtskrivere, kunstnere som heller ikke la skjul på at de sleit med rusproblem, forskjellen var at de ikke bare prøvde å komme seg ut av problemene, men at de også kanaliserte sin angst og fikk utløp for sin problemfulle tilværelse gjennom musikken. Kanskje jeg er i overkant streng nå, men på Øya hørte jeg Babyshambles kanalisere lite annet enn middelmådig oppkok av melodier vi har hørt før, gang på gang. Dritt kort og godt. Det er det nok av i verden fra før. Lyden av restavfall som kvernes bak i renovasjonsetatens biler er mer appellerende enn det jeg hørte her.
Jeg skal gi meg nå. Doherty har rykte på seg for å jule opp musikkjournalister også.
Lørdag, 13. august
Jeg våkner opp lørdag morgen i den tro at det er søndag. Sånn kan det gå når helga begynner på torsdag, og den indre filofaksen løper løpsk. Det må være et hælvete å være student. En whisky mot hosten, to indre og vekk men, så bærer det litt motvillig mot hovedstaden igjen. Jeg skulle ønske det var søndag.
Ærlig talt så synes jeg ikke lørdagen hadde det helt store å by på, skulle gjerne sett Hot Hot Heat som jeg har rukket å bli semi-fan av det siste året, men holder senga noen timer ekstra for å makte og stå oppreist til siste slutt. Rekker Thulsa Doom, som nytes horisontalt på en plen på litt avstand. sies at fetTil tonene av en god gammel Beach Boys-låt sies det at Hot Hot Heat ikke var så bra, flaks for meg tenker jeg, og er litt lei meg likevel.
Scum, Sjøsiden
Jeg setter min lit til debutkonserten til Scum i dag, dette fenomenet av en supergruppe med Happy Tom (for tiden på forretningsreise med Turboneger), Cosmocrator (Mindgrinder), Faust (eks.Emperor), Samoth (Emperor, Zyklon) og eneste amerikaner i hurven, den tidvis utskjelte, men karismatiske Casey Chaos fra Amen.
Scum kom inn og erstattet Gartnerlosjen da de måtte avlyse sin konsert på Øya.
 Scum: Spennende nytt bekjentskap ( ) |
Jeg har trua på at dette kan bli noe ganske spennende, skiva som kommer i begynnelsen av september er kommer definitivt til å bli det. Om så mange andre av Øya-publikummet deler den oppfatningen med meg etter dagens konsert vet jeg ikke. Ikke det at det var en dårlig debutkonsert, langt i fra. Det blir kanskje et litt brutalt møte med låter en ikke kjenner fra før for noen, og takket være at de i mine ører svært så oppskrytte publikumsyndlingene Franz Ferdinand entret scenen på Enga samtidig med Scum, var det ganske så middels mengde oppmøtte publikummere. Det er en rutinert gjeng vi har med å gjøre, og vi fikk likevel et solid møte med et nytt band.
En blanding av god gammeldags svartmetall og pønk, greit ledet an av en svært så aktiv Hr. Chaos, som var høyt og lavt. Dårlig lyd har det vært så å si gjennomgående på alle konsertene jeg har fått med meg på Sjøsiden, og dette var intet unntak. Lite vokal og mye gitar. Lyden foran i fotogropa var langt bedre enn ute blant publikum.
Subs, Vika
Kinesiske Subs viste seg å være mer enn en kurositet. Vel, en kurositet med bra låter iallfall. Masser av driv, en energisk frontfigur, og ikke minst en smittende glede gjorde det her til et av de mer artige og gledelige bekjentskapene på Øya. Med Subs var mitt sorti fra Øyafestivalen et faktum, understreket av et smil om munnen.
et faktum, understreket av et smil om munnen.
Del på Facebook | Del på Bluesky