Trinacria: Travel Now Journey Infinitely

Med medlemmer fra Enslaved, Fe- mail og Emmerhoff, er vel lista sånn noenlunde lagt for hvordan Trinacria fremstår på plate. Liker du avantgarde, noise og black metal kan du trygt lese videre. Er du tilhenger av en mer konform type musikk, er dette kanskje ikke din kopp te.


Det har allerede vært en del presseoppslag rundt dette bandet. Slike ”supergrupper” blir ofte møtt med store forhåpninger om hvor bra dette kan og bør bli, og skuffelsen blir da desto større når bandet ikke innfrir de skyhøye forventningene. Trinacria hadde nok dette i bakhodet når de gjorde denne skiva, og har valgt å gjøre sin egen greie fra start til slutt. Resultatet er ikke overveldende, men møter du skiva med et åpent sinn er det nok mye her som kan tiltale.

I løpet av skivas drøye 47 minutter serverer Trinacria dyster, moderne musikk, med innslag av både noise, avantgarde og black metal. Åpningslåten Turn- away fremstår som en seig, monumental og episk reise mot dunkle horisonter, ispedd diverse kaotiske lydlandskap. Likevel, allerede i andrelåten, The Silence, velger bandet en litt annen tilnærming, der vi får en slags hybrid av black metal og avantgarde. Bandet utfordrer lytteren hele veien, og for de som er vant til litt mer lettfordøyelig musikk, er nok dette ikke bandet å starte med.

Det er med andre ord et rimelig variert album Trinacria varter opp med her. Endless Roads er kanskje det mest lettfordøyelige, med sitt melankolske, nedstrippede preg. Høydepunktet på skiva blir likevel det avsluttende tittelsporet. Her klarer bandet å forene det støyende og det ekstreme på en god måte, og det hele låter usedvanlig mektig og storslått. Grutle fra Enslaved synger som alltid som en helt, og med nydelige harmonier fra Fe- Mails Maja Ratkje, blir dette en god avslutning på en skive av ellers litt varierende kvalitet.

Les mer om Trinacria her


Del på Facebook | Del på Bluesky

Infernofestival 2007: Dag 1

(11.04.07) Inferno vokser seg bare større og større, og denne påsken ble metalfestivalen arrangert på Rockefeller for sjuende gang på rad. Siden så mange som 40 % av de besøkende kom fra utlandet i år gikk det nesten like mye i engelsk tale som i norsk da de øltørste tilreisende satte i gang småpraten for å skaffe seg nye bekjentskaper. Men Inferno handler selvfølgelig mer om musikk enn mingling, og på programmet denne skjærtorsdagen sto blant annet Primordial og Suffocation som begge gjorde sine aller første konsertopptredener på norsk jord.


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.