Common: Finding Forever

Lonnie Rashid Lynn, Jr. aka Common har siden debuten i 1992 tilhørt undergrunnen i Chicagos hip hop-miljø. Det var først på slutten av 90-tallet med musikkollektivet ”Soulquarians” med medlemmer som D’Angelo, The Roots, Erykah Badu, Mos Def og Talib Kweli m.fl. at Common yppet seg i det øvre sjiktet av mainstream, amerikansk hip hop. Han har i tillegg blitt nominert en rekke ganger til Grammy og BET Awards, men har kun vunnet èn gang under Grammy-utdelingen i 2003 for beste Hip-Hop låt.


På skiva ”Finding Forever” har Common fått med seg ingen ringere enn selve gullkalven inn hip hop om dagen; Kanye West i rollen som produsent. Sistnevnte spiller en stor rolle som låtskriver på flere av låtene og bidrar i tillegg med vokal på låta ”Southside”.

Common er en kar som er særs tro til god gammel hip hop og viser det særlig på låta ”The Game”. Her smeller DJ Premier (produsent og DJ for Notorious B.I.G., Nas, Jay-Z m.fl) til med old school scratching, trommemaskin og sampling av en blåserekke som grunnelement. Common viser her hvorfor han regnes som en av de aller beste rapperne i verden når rimene kommer som perler på en snor og i en fart som selv en mitraljøse hadde misunt han.

Et av de beste sporene er likevel ”Drivin’ Me Wild” med den britiske jyplingen Lilly Allen på laget. Frøken Allen har en naturlig frekk stemme som passer godt inn i lydbildet og løfter refrenget og samtidig låta til et høyt nivå. "Misunderstood" er en annen sterk låt som ved hjelp av samples fra den urkule soullåta ”Don’t Let Me Be Misunderstood” av Bernie Benjamin, og Commons laidback vokal gjør den til en klar "höydare".

Dette er hip hop i den klassen som bl.a. Kanye West og Jay-Z opererer i, men Common er nok mer tro til sine røtter i ghettoen enn herrene West og Z, og referer til det stadig. Med ”Finding Forever” har Common nok en gang levert et solid album som trolig vil tåle tidens tann. Skiva er både variert, smakfull og ikke minst kvalitetsmessig veldig bra.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Grammy Awards for femtiende gang

(11.02.08) Det er hele femti år siden den aller første Grammy prisen ble delt ut og dette ble naturligvis behørig feiret under gårsdagens prisutdeling. Amy Winehouse og Kanye West gjorde nærmest rent bord i tillegg til Norgesaktuelle Foo Fighters som stakk av med beste rockealbum samt beste opptreden innen rock.


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.