Chris Cornell: Carry On
Den tidligere Soundgarden og Audioslave vokalisten er ute med sitt andre soloalbum siden Euphoria Morning fra 1999. Etter at Audioslave-skuta inntok stadig mer vann kvalitetsmessig siden et av tidenes beste debutalbum, har Cornell nok en gang fått holde roret selv.
Albumet inneholder hele 15 låter som ikke minner stort om hans tidligere bandprosjekter. Nærmeste referansepunkt er hans forrige soloskive, men lyden er noe mer polert og kommersiell en dette. James Bond-låta You Know My Name er nok den låta som utmerker seg utenom akkurat det å være singelen som spilles igjen og igjen på radioen om dagen.
Dette var nok en av hans guttedrømmer som gikk i oppfyllelse og låta er som skapt for en slik kraftkar; rolige vers og med refreng som får det til å høres ut som om ordene blir kjørt gjennom sandpapir og småstein før de kommer ut av gapet hans. Det er i grunn et under at en slik stemme kan holde seg så godt.
Dessverre har vokalfar sjøl gått i den fella å bruke de klassiske oppbyggingene av en rockelåt som gjør denne skiva til en kjedsommelig forutsigbar tur inn i mannens innerste tanker om alt mellom himmel og jord. For det er nettopp det tekstene dreier seg om; kjærlighet (Arms Around Your Love), lykke (Safe And Sound) osv.
Gjennom så mange låter rundt disse temaene mister man fort respekten for denne løva som en gang brølte om Gazoline og en Black Hole Sun så tøft som bare han kan. Her får man lett inntrykk av at dyret ligger på ryggen og maler som en kattunge og særlig med den lite kledelige falsetten(!) som kryper seg inn på flere av låtene. Villdyret er herved temmet.
Som om ikke det var nok forsøker han seg like så godt på Michael Jackson og den udødelige klassikeren Billie Jean. Dette er en av de flaueste og mest unødvendige coverversjonene du sikkert kommer til å høre og når refrenget står for tur vrir virkelig Cornell kniven rundt. Låta har blitt senket i tempo i forhold til originalen og Cornell bruker de så altfor kjente vokalfraseringene som gjør at man kan lese låta nærmest som en åpen bok før den i det hele tatt har begynt. Billige trommebrekk ala ballader fra åttitallet med bøttevis av klang gjør ikke saken noe bedre og er du nysgjerrig på denne låta så prøv for all del å stå imot og heller nyt originalen mens du enda kan.
Carry On kan føles litt som en lang tunnel på vestlandet, som det stort sett er mørkt og kjedelig å kjøre gjennom. I enden er det som regel lys og Bond-låta (som trolig er strategisk plassert nest sist) er i grunn det eneste som gjør det verdt bryet å pløye igjennom dette albumet.
Del på Facebook | Del på Bluesky