Gwen Stefani: The Sweet Escape

Etter over 20 år i den utrolige suksessfulle punk/rock-gruppa No Doubt så klarte Gwen Stefani å lykkes massivt med å gå solo med albumet Love Angel Music Baby i 2004. Det er bare så synd at hun ikke vet når hun skal stoppe, fordi dette kan sammenlignes med filmen ”Speed 2: Cruise Control”… Var den virkelig nødvendig å lage?


Det er utrolig synd at slike store artister som Gwen Stefani ikke skjønner at nok er nok, i hvert fall når alderen din er nærmere Cher enn Britney Spears, og målgruppen på musikken er 12 år og oppover. Når du på toppen av det hele ikke har noe fornuftig å skrive om, så begynner dette å ligne mere og mere på et makkverk enn noe annet. Det at hun synger og sutrer over hvor hardt det er å være superstjerne engasjerer ihvertfall ikke lytteren noe særlig.

Man kan bruke så mye sminke og freaky kostymer man vil, men ingenting kan skjule at hennes første single ”Wind it Up” er både irriterende og ufattelig slitsom med provoserende jodling over alt. Legg merke til den tafatte pausen som er rett etter låten, hvor man innser at det man nettopp har lyttet på har vært… Vel, ingenting.

The Neptunes med Pharrell Williams i spissen er nok en gang tilbake og de skuffer noe voldsomt på denne plata, spesielt med ”Orange Country Girl” som ikke er i nærheten av hva de fikk til på hennes forrige album med ”Hollaback Girl”. Det var vel bare spørsmål om tid før disse gutta mistet sin fantastiske creative flow. Når produsentene Tony Kanal og Nellee Hooper heller ikke imponerer, så går denne skiva desverre bare en vei. Nå er det Timbaland og faktisk Stargate som er den nye vinen. Dette burde Gwen Stefani tenke litt på, siden hun er i en posisjon der hun virkelig kan plukke produsenter og låtskrivere fra aller øverste hylle.

Det finnes som alltid unntak med slike store utgivelser, og med The Sweet Escape så er det faktisk tittelsporet som skiller seg ut, positivt sett. Mot alle odds kan man trygt si, siden den utrolig slitsomme (og nasalsyngende)Akon gjester både på vokal-, komponist- og produksjonssiden. Man får vel gi credit when credit is due, og med denne låta, så har de en selvsikker single-hit i ermet i 2007.

Litt melankoli er også skjult på dette albumet, fordi med ”Early Winter” så får man en klassisk pop/rock låt som hadde passet perfekt med hennes gamle band. Man sitter igjen med et lite håp om at No Doubt kanskje gjenforenes i en nær framtid. The sooner, the better sier nå jeg...

Lydbildet er veldig lik Cindy Lauper's kjente pophulk og Prince sin teft for simplisity på 80-tallet, med masse tørre, humoristiske synthlyder som egentlig ikke er så ille, men der Gwen bommer med spennende urbane hooks, treffer Justin Timberlake hver gang. Med så mye funky 80’s beats som ble oppfunnet av bl.a Zapp, Cameo og Depeche Mode, så er det utrolig trist at hun bommer så mye som hun gjør.

Konklusjonen er veldig enkel, hun har blitt for gammel til imponere ungdommen, og der Madonna er smart og fornyer seg musikalsk fra album til album, så setter Mrs Stefani seg fast i samme spor. Jeg kan tenke meg at når musikkspesialisten i Homsepatruljen får høre denne CD'en, så kommer han til å si: ”This is sooo 2004…”

PS: Når låt nr 12, den fengende "Wonderful Life" slutter, husk for all del å slå av CD-spilleren. Det skjuler seg nemlig et bonusspor etterpå, som er intet mindre enn en LIVE versjon av den joddlende "Wind it Up". Undertegnede har hørt gjennom den slik at akkurat du skal få slippe, fordi dette minner meg om da trærne i Ringenes Herre begynte å gå... (!)


Del på Facebook | Del på Bluesky

Gwen Stefani - Skuffet stort!

(10.10.07) (Oslo/PULS) Amerikanerne sier av og til om stjernene sine at ”That girl is bad, meaning good”. Vel, i Gwen Stefanis tilfelle så kan man trygt si at hun har forandret det ordtaket for alltid til: ”That girl is bad, meaning bad…” Gjør dere klar for århundrets slakt på Puls.no


Gwen Stefani til Oslo Spektrum

(15.03.07) Den tidligere No Doubt-vokalisten, som de siste årene har gjort enorm suksess som soloartist, kommer til Oslo i høst. Datoen er 9. oktober.


Gwen Stefani med nytt soloalbum

(20.09.06) Gwen Stefanis solokarriere begynte da hun i 2004 ga ut ”Love, Angel, Music, Baby”, og fikk kjempesuksess. Nu er hun klar med oppfølgeren, som musikalsk kommer til å ligne mye på debuten.


Gwen Stefani: Love Angel Music Baby

(30.11.04) Mye av skrytet Gwen Stefani har mottatt for sin solodebut, er berettiget. "Love Angel Music Baby" er en gjennomført lekker plate, men den scorer mer på stil og eleganse enn på det musikalske.


No Doubt oppsummerer også

(12.09.03) Nyhetene om samleplater kommer som hagl nå for tiden, og siste ut er No Doubt. Til jul oppsummerer de sin 11 år gamle platekarriere.


Ida Maria: FUCK YOUR SMOOTHIE!

(26.09.25) Genre er uansett overflødig når det gjelder Ida Maria. Musikken hennes er energisk, provoserende, behagelig, underholdende.


Elektronisk støy og skjønnhet fra Melt Motif

(25.09.25) Melt Motif, lokalisert i Bergen og São Paulo, Brasil, er ute med sitt tredje studioalbum, «Feeding the Error». Det leveres et mørkt og stemningsfullt album der minimalistiske melodier og industrielle element smelter sammen til en intens og hypnotisk lytteropplevelse.


Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Hurra for Malin Pettersen!

(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!


The Rasmus - genial poprockmetall

(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!


Beste NIN-skive på atten år

(21.09.25) Tidvis så klassisk Nine Inch Nails at jeg må klype meg i armen. Jeg er allerede småforelsket igjen.