Chet Baker
Det aller hyggeligste med denne plata er det faktum at de norske innslagene låter nydelig. Men når jeg tenker meg om, skulle det faktisk bare mangle. For går det an å spille upassende, enn si sleivete, når kapteinen på skuta heter Chet Baker?
Det fins veldig mye flott musikk som er dokumentert med Chet Baker foran mikrofonen - og jeg iler til med å anbefale en tre-CD-boks fra tidlig nittitall med tittelen "Vocal Collection". (Du får den hos Bodil Niska nede på Bare Jazz.)
Trompetisten og vokalisten Chet Baker ble født i Oklahoma i 1929, og døde i Amsterdam i 1988. Der falt han ut av et vindu, under omstendigheter vi nok aldri kommer til å få full klarhet i.
De nesten 60 åra i mellom, bruke han til å spille, synge, elske og dope seg ned. Uten fast bopel, men med mange venner og bekjente - og noen arrangører som hadde råd til å plassere ham på hotell.
Målt mot alle normale kriterier, var Chet Baker aldri veldig flink verken til å spille trompet eller til å synge. Han spiller og synger forresten helt likt; han beveger seg sjelden over mer enn sju-åtte toner. Men han har alt det andre - det som er mye viktigere; feelinga.
Her fins de fleste av hans klassikere, i kjente og kjære opptak Baker-kjennere har hørt hundre ganger før. Men andre-CD'en byr på opptak gjort med norsk komp, innspilt i perioden 1984-88. Vi bys på veldig tradisjonell bebop, men framfor alt veldig fin bebop. Altså - Chet Baker er fløte.
Den som mener jazz-lyrikk jevnt over holder høyere nivå enn poptekster, bør for øvrig ta en ekstra kikk. Makan til banal søplelyrikk, skal man leite lenge etter. This isn't sometimes/It's allways. Men det gjør ingen ting, for tekstene er der bare til pynt.
Per Husby og Erling Aksdal, som ble Bakers gode venner, har skrevet fine liner-notes.
Del på Facebook | Del på Bluesky