Audioslave: Revelations
For n'te gang går det tunge rykter om at Chris Cornell er i ferd med å forlate bandet, men la oss håpe det hele beror på misforståelser. Når Audioslave nå leverer sitt tredje album, står jeg fast på at dette bandet er det beste som har skjedd tungrocken siden Led Zeppelin.
De har vært en pangsuksess helt siden starten, men da det gikk hele tre år mellom det selvtitulerte debutalbumet (2002) og "Out Of Exile", begynte nok noen hver å få bange anelser. Det hadde vi som kjent ingen grunn til, og det er en sann fryd å kunne melde at også tredjerunden er... en sann fryd.
Jeg har det sånn med noen artister, at det er lyden av akkurat den og den som teller; jeg er ikke så interessert i låtene som sådan. Peter Gabriel er en sånn fyr, i likhet med Thomas Dybdahl og Miles Davis - og altså Audioslave.
Jeg kan gjerne ramse opp en haug favoritter fra albumet, men avstår. Rett og slett fordi alt som skjer på "Revelations" er glitrende. Tungt og hardt, og stadig like befriende uavhengig av moderne studioduppeditter.
Det sies at "Revelations" ble spilt inn på rekordtid, fordi alle låtene var prøvd ut på scenen god tid i forveien. Og sånn er det: Dette bandet kan når som helst spille disse låtene i levende live, og få dem til å låte nøyaktig like fett.
Chris Cornell skal visstnok gjøre Bond-låta "Casino Royale" på egenhånd, men vi får bare krysse fingrene for at dette er et solo-stunt - for så vidt i god James Bond-tradisjon.
Det må bare ikke gå ut over Audioslave. For dette bandet er skapt for å elskes, om og om igjen.
Del på Facebook | Del på Bluesky