Pearl Jam: Pearl Jam
Det er ikke akkurat noe gledeshus de slår dørene opp for, når Eddie Vedder åpner med å synge om et totalt bortkasta liv, før han han går over til å beskrive "a worldwide suicide". Men det er et praktalbum; så konsentrert er det lenge siden Pearl Jam har framstått.
"Pearl Jam" er deres åttende studialbum, og man må vel være medlem av bandet for å skjønne tittelen. Eller er det kanskje så enkelt som at de under produksjonen kom til en samla forståelse av at dette var det egentlige Pearl Jam-albumet?
Her er alt gjennomført Pearl Jam på sitt ypperste. De trekker til en viss grad på tungrock-tradisjonen far 70-tallet, og har vel strengt tatt aldri vært noe grunge-band...?
De er veldig langt unna Black Sabbath og Deep Purple; til det er gitarlyden alt for tørr, og låtene alt for lite lagt opp rundt gitaronani. Så fins her kanskje en haug fine refreng? Nei - vi skal faktisk langt ut mot midten av albumet før vi finner noe som virkelig er sangbart for andre enn Eddie Vedder.
Helt mot slutten serveres vi ett av bandets vakreste øyeblikk. "Come Back" er et lavmælt brøl av kjærlighetssorg - og vi tilgir gjerne at den tidvis er farlig lik Ane Brun og Madrugadas "Lift Me". Om de virkelige skulle ha greid å inspirere selveste Pearl Jam - ja, så får de ta det som det komplimentet det er!
Del på Facebook | Del på Bluesky