Return: Return

Utrolig nok, så har Stange-kvartetten Return rota seg sammen og lagd 10 nye låter. Sånn ca. 15 år etter forrige plate. Men i en tilværelse der band blir gjenforent over en lav sko kan man spørre seg om alt er nødvendig. Vi har vært snille til nå, men nå er det lov å bli litt usikker.


Uansett, Return er og blir et bygdeband, ikke noe vondt ment. Så derfor passer mange av disse låtene som dans på lokalet, akkurat som "Change The Attitude", "Bye Bye Johnny" og "Sing Me A Song" gjorde på 80-tallet.

Heldigvis er Return seg selv, til tross for at kalenderen viser 2005. Her er noen forsøk på å løsrive seg fra puddelformelen, som for eksempel "TV-Song" der Return er på sitt raskeste noensinne. Man må nesten tro at de fire karene har vært på rommene til barna sine og rappa noen skiver av Blink 182 eller Green Day.

En del av låtene har elektronisk forankring, som balladen "All That I See" som også inneholder fin fretless bass fra Tore Hansen. Videre er fengende låter som "Save The Heart" og "All The Way" gjort over samme suksessformel som uptempo-låtene til Return i gamle dager. Alle har deltatt i låtskriving, både på musikk- og tekstsiden, og Return bekrefter at de er et funksjonellt band sånn sett.

Visst blir det utdatert, klisjefylt og noenlunde unødvendig her. Men samtidig er det lett å bli engasjert av det uendelige idealistiske fundamentet her. De vil virkelig ut der en gang til. Og da for det bare være med nedslitte bygdehus rundt om i landet. Det var der de bodde før, og der er de mer enn bra nok til å flytte inn igjen. Velkommen skal dere være.

Så da var Stage Dolls og Return inne i varmen igjen. Da Vinci og Sha-Boom...hvor er dere gutter?


Del på Facebook | Del på Bluesky

Stage Dolls og Return: 80-talls julebord!

(10.12.06) (Oslo/PULS): "Dette er sånn julebord for oss som liker sånn...rock'n roll da", sier Torstein Flakne og skuer utover et godt besøkt Sentrum Scene lørdag kveld. Sammen med Return ble det en kveld med allsang og god, gammal norsk rock.


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.