Kirsten Bråten Berg/Marilyn Mazur/Lena Willemark: Stemmenes Skygge

De som fikk med seg konserten med norske Kirsten Bråten Berg, danske Marilyn Mazur og svenske Lena Willemark sammen med to dansere under Molde Jazz i 2000, kommer neppe til å glemme det. Tre av de flotteste ”stemmene” i skandinavisk tradisjonsmusikk og improvisert musikk hadde funnet sammen og med et repertoar basert på nordiske middelalderballader skapte de et totalt unikt lydunivers. Nå har de tre store vært i studio og du verden hvilken bekreftelse vi får med ”Stemmenes Skygge”.


Røysta fra Setesdal, Kirsten Bråten Berg, og sanger, fiolinist og bratsjist Lena Willemark, fra Alvdalen i Sverige, har vært nære venner i 15 år. De har lenge hatt et ønske om å få til et nærmere samarbeid basert på deres to stemmer. Med Molde Jazz som fødselshjelper blei nordiske stev og ballader fra middelalderen venninnenes utgangspunkt. Når så perkusjonsfenomenet Marilyn Mazur, bare spør Miles Davis (kanskje litt seint nå) og Jan Garbarek, også fant sin naturlige plass her, så måtte sluttresultatet nesten bli helt spesielt.

”Ulike temperament i nye uttrykk blir vårt avtrykk”, karakteriserer de sjøl sin musikk og jeg ser ingen grunn til å være uenig. Her har tre unike stemmer fra hver sin tradisjon, med likheter og ulikheter, funnet sammen. Både den personlige og musikalske kjemien og empatien er tydelig og voldsom.

De 10 melodiene blir behandla med den største respekt, men samtidig blir de gitt koloritt anno godt og vel år 2000. De tre makter enkelt og greit å ta vare på denne vakre tradisjonsmusikken samtidig som de løfter den inn i vår egen tid.

Tre stolte og flotte damer har funnet fram til hverandre og musikkens kjerne gjennom å ta med seg hver sine særegenheter til et felles sted. ”Stemmenes Skygge” har nesten sjølsagt blitt musikk helt for seg sjøl og du verden så sterk og vakker den har blitt.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Marilyn Mazurs ur-jazz

(14.07.08) Stilig. På grensa til det naturstridig stilige – slik at det nærmest virker befriende, når sjenerende spraking griper forstyrrende inn i en av Nils Petter Molværs introduksjoner. Noen vil kalle det world music. Jeg velger uttrykket ur-jazz. Om jazz hovedsaklig handler om improvisasjon – ja, så er det dette som er jazz.


Marilyn Mazur's Future Song: Daylight Stories

(25.10.04) Det danske perkusjonsfantomet Marilyn Mazur nærmer seg 50 med stormskritt. Det hindrer henne ikke på noen måte i å skape et fyrverkeri av musikalske farger og stemninger. Norske samarbeidspartnere har alltid stått høyt på lista til Mazur og Audun Kleive og Eivind Aarset gjør absolutt sitt til at denne utgava av Future Song er blant noe av det aller hippeste Mazur har bragt til torgs.


Marilyn Mazur: All The Birds

(13.08.02) De siste par tiåra har med all ønskelig tydelighet fortalt oss at Marilyn Mazur tilhører det ypperste tetsjiktet når det gjelder perkusjonister. Med denne dobbelt-CDen får vi all den bekreftelse vi måtte ønske for den påstanden. Dessuten er det sjølsagt hyggelig for oss her fra steinrøysa at nordmenn nok en gang spiller en nøkkelrolle i Mazurs musikalske liv.


Ida Maria: FUCK YOUR SMOOTHIE!

(26.09.25) Genre er uansett overflødig når det gjelder Ida Maria. Musikken hennes er energisk, provoserende, behagelig, underholdende.


Elektronisk støy og skjønnhet fra Melt Motif

(25.09.25) Melt Motif, lokalisert i Bergen og São Paulo, Brasil, er ute med sitt tredje studioalbum, «Feeding the Error». Det leveres et mørkt og stemningsfullt album der minimalistiske melodier og industrielle element smelter sammen til en intens og hypnotisk lytteropplevelse.


Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Hurra for Malin Pettersen!

(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!


The Rasmus - genial poprockmetall

(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!


Beste NIN-skive på atten år

(21.09.25) Tidvis så klassisk Nine Inch Nails at jeg må klype meg i armen. Jeg er allerede småforelsket igjen.