Apocalyptica: Apocalyptica

Riktignok kommer det mye bra metal fra landet med de tusen sjøer, men Apocalyptica er ikke blant de som havner i skuffen merket kvalitet. Dette selvtitulerte albumet er rett og slett en begredelig affære.


Det begynner å nærme seg 10 år siden fire finske herrer skapte furore ved å spille heavy metal på cello. De begynte med å covre Metallica, og fortsatte videre med å maltraktere stadig flere metal-låter - en greie som naturlig nok ga cello-guttene mye oppmerksomhet. Fortjent eller ei, det var i det minste en oppfinnsom greie. Etterhvert begynte bandet å komponere egne låter, og på dette albumet finner du ingen coverlåter.

To av låtene på skiva har vokal ("Life Burns" og "Bittersweet"), mens resten er instrumentalt. Det hele låter platt og intetsigende, og ikke minst drepende kjedelig. Arrangementene er særdeles tamme, til tross for at det rockes relativt hardt på en del partier. Likevel er det ingen stor variasjon i låtmaterialet her, og det hele glir forbi som et eneste langt gjesp.

På den oversentimentale sippelåta "Bittersweet", med gjestevokalister fra HIM og The Rasmus, finnes det ikke èn klisjè som ikke taes i bruk. Personlig setter jeg pris på gode metalballader, men dette er bare pinlig.

Dave Lombardo (Slayer) trommer på "Betrayal/Forgiveness", uten at det betyr noe særlig fra eller til. Dette er og forblir en totalt uinteressant utgivelse.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Metallica på cello

(01.07.26) Jeg er veldig glad for at stadig flere rockeband endelig har tatt til vettet og drar inn cello.


Apocalyptica: Metallica på cello

(24.01.23) Bare i Finland kan en klassisk utdanna cellistkvartett finne ut at de skal bli et Metallica tribute band, gi ut ei skive der de spiller åtte Metallica-låter fordi “noen” i et plateselskap tenkte det hadde vært morsomt - for så å oppnå massiv internasjonal suksess.


Apocalyptica: Cult

(24.04.01) Finske Apocalyptica har i løpet av de siste årene fått en god del oppmerksomhet. Ikke uten grunn. Disse fire gutta spiller nemlig metal på fire celloer, noe som er en smule originalt - for å si det mildt. De ble først kjent med albumet "Apocalyptica Plays Metallica By Four Cellos", hvor de som tittelen tilsier covret kjente Metallica-låter. "Cult" er gruppas tredje album. Det har vært ute på markedet en god stund allerede, men fortjener all den oppmerksomheten det kan få.


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.