The Respatexans: Shine On

De kommer over deg som om de hadde havørnens vinger. Jeg måtte starte denne plata mange ganger før jeg var hundre prosent klar over at jeg ikke hadde kommet inn midt inni en av låtene. Men det skal være sånn, og produsent Lars Håvard Haugen har tatt en helt korrekt avgjørelse. Det handler tross alt om å presentere "Woman In Rags" - en sang som for evig vil få Robbie Robertson til å lure på hva som skjedde da noen guttunger fra ei fjellbygd midt i Norge lagde den beste The Band-låta på tredve år.


The Respatexans er en avlegger av Hellbillies, et band der brødrene Lars Håvard og Aslag Haugen til fulle får dyrka sin hemningsløse forelskelse i amerikansk rock slik den for det meste fikk utfolde seg i sørstatene på 70-tallet.

Debuten "Almost Famous" kom i 1998, så de forhaster seg altså ikke. Og det skal vi være glad for. Resultatet er et album uten dødpunkt av noe slag - og vi svinger kanskje flagget noen ekstra runder for vokalisten Lars Håvard i duett med Hilde Heltberg; "Something Broken" - det er sangen sin!

"The Lady With The Fan" åpner som en annen "Like A Rolling Stone", og er nesten like fin... Derfor gjør det ingen verdens ting at Aslag har stjælt så godt som hele refrenget fra Racer/DumDum Boys' "Bønda Fra Nord" (...og vi er ikke på ferie!). Det er helt sikkert ubevisst; sånt skjer fra tid til annen i popmusikken - akkurat som da U2 kom til å knabbe fra godteposen til a-ha.

Om jeg så sier at tittelkuttet er min favoritt - hvilken genistrek det var å dra inn den alltid like diskret tilstedeværende fender rhodes-akobaten Bugge Wesseltoft! - ja, da skjønner du kanskje hvilken juvel jeg betrakter dette albumet som?

Dette er plata for deg som liker Neil Young og Jayhawks og... Og jeg blir ikke forundra om "Shine On" blir stående igjen som det aller, aller upperste i denne sjangeren når det herrens år 2005 skal summeres.

Om du ikke tror meg, kan du like gjerne spille plata bakfra - hvilket innebærer å begynne med bassist (og vokalist!) Bjørn Holms praktfulle ballade "Once In A While".

Jeg liker aldri at Hellbillies tar pause, men nå er tida kanskje inne. For dette bandet - The Fabulous Respatexans! - kan ikke lenger få leve i skyggen sitt opphav.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Slarkete Dylan-feiring

(26.05.01) (Oslo/PULS): Her inntraff dessverre bare to elektriske øyeblikk; to låter da alt stemte. Det var da Madrugadas Sivert Høyem var vokalist. Smått tragisk, fordi de som hadde gjort nesten alt forarbeidet var gjennomført gnistrende fra start til mål. Man finner antageligvis ikke noe bedre Dylan-band enn Respatexans.


Det lukter svidd i Hard Luck Street

(16.07.26) Klar – ferdig – gå! I Hard Luck Street er det hurtiggående boogie og rock’n’roll som gjelder.


Misty Coast til lyden av mågesgrig

(15.07.26) Akkurat passe sløyt, men aldri kjedelig eller langtekkelig.


Pil & Bue - tungt, melodisk, rått

(15.07.26) Finnmarksduoen lager rett og slett imponerende bra rock.


Fixation til topps under Måkeskrik

(15.07.26) Jeg har ekstremt sansen for band som greier å kombinere sarte melodier og støy, der alle instrumentene er like viktige og får vist seg frem like mye.


Poor Bambi - mangslungen støyrock

(14.07.26) På Måkeskrik behøvde man ikke savne rocka damer på scenen!


Funky pop-punk med en god core-groove? Yes!

(14.07.26) Et problem med Sørlandets hovedstad er at det kommer så himla mye bra musikk herfra. Luksusproblem, altså - og egentlig burde jeg følge litt ekstra med på nye band derfra.