The Respatexans: Shine On

De kommer over deg som om de hadde havørnens vinger. Jeg måtte starte denne plata mange ganger før jeg var hundre prosent klar over at jeg ikke hadde kommet inn midt inni en av låtene. Men det skal være sånn, og produsent Lars Håvard Haugen har tatt en helt korrekt avgjørelse. Det handler tross alt om å presentere "Woman In Rags" - en sang som for evig vil få Robbie Robertson til å lure på hva som skjedde da noen guttunger fra ei fjellbygd midt i Norge lagde den beste The Band-låta på tredve år.


The Respatexans er en avlegger av Hellbillies, et band der brødrene Lars Håvard og Aslag Haugen til fulle får dyrka sin hemningsløse forelskelse i amerikansk rock slik den for det meste fikk utfolde seg i sørstatene på 70-tallet.

Debuten "Almost Famous" kom i 1998, så de forhaster seg altså ikke. Og det skal vi være glad for. Resultatet er et album uten dødpunkt av noe slag - og vi svinger kanskje flagget noen ekstra runder for vokalisten Lars Håvard i duett med Hilde Heltberg; "Something Broken" - det er sangen sin!

"The Lady With The Fan" åpner som en annen "Like A Rolling Stone", og er nesten like fin... Derfor gjør det ingen verdens ting at Aslag har stjælt så godt som hele refrenget fra Racer/DumDum Boys' "Bønda Fra Nord" (...og vi er ikke på ferie!). Det er helt sikkert ubevisst; sånt skjer fra tid til annen i popmusikken - akkurat som da U2 kom til å knabbe fra godteposen til a-ha.

Om jeg så sier at tittelkuttet er min favoritt - hvilken genistrek det var å dra inn den alltid like diskret tilstedeværende fender rhodes-akobaten Bugge Wesseltoft! - ja, da skjønner du kanskje hvilken juvel jeg betrakter dette albumet som?

Dette er plata for deg som liker Neil Young og Jayhawks og... Og jeg blir ikke forundra om "Shine On" blir stående igjen som det aller, aller upperste i denne sjangeren når det herrens år 2005 skal summeres.

Om du ikke tror meg, kan du like gjerne spille plata bakfra - hvilket innebærer å begynne med bassist (og vokalist!) Bjørn Holms praktfulle ballade "Once In A While".

Jeg liker aldri at Hellbillies tar pause, men nå er tida kanskje inne. For dette bandet - The Fabulous Respatexans! - kan ikke lenger få leve i skyggen sitt opphav.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Slarkete Dylan-feiring

(26.05.01) (Oslo/PULS): Her inntraff dessverre bare to elektriske øyeblikk; to låter da alt stemte. Det var da Madrugadas Sivert Høyem var vokalist. Smått tragisk, fordi de som hadde gjort nesten alt forarbeidet var gjennomført gnistrende fra start til mål. Man finner antageligvis ikke noe bedre Dylan-band enn Respatexans.


Stones Throw låter fortsatt som framtiden

(06.10.26) I 2026 fyller verdens kanskje mest elskelige plateselskap 30 år. Har du ennå ikke oppdaget det, er tiden definitivt inne.


En forsmak - The Impossible Green

(05.10.26) The Impossible Green lager enkel, lytteverdig, "så komplisert at det høres enkelt ut"-musikk.


Meshell Ndegeocello strekker i fortiden

(04.10.26) Meshell Ndegeocello river klassikerne fra hverandre, og bygger dem opp på nytt.


Europe, as - for ei gladskive!

(03.10.26) Stemmen til Tempest er enorm og Norums fingre produserer de råeste, tøffeste og mest intense riffene. Her finnes ikke én kjedelig eller intetsigende låt.


GURO graver seg ned til røttene

(02.10.26) Ti år etter debutalbumet "Du har mæ" er GURO tilbake med sitt andre studioalbum. Roots er en tittel som sitter usedvanlig godt, for dette er en plate som både musikalsk og tematisk graver i røttene, både i familie, kjærlighet og tilhørighet.


brenn. - er de kanskje litt forsiktige?

(30.09.26) Pønk, pop og rock. Sjarmen er der fortsatt, og de skjønner åpenbart godt hva de holder på med.