The Respatexans: Shine On

De kommer over deg som om de hadde havørnens vinger. Jeg måtte starte denne plata mange ganger før jeg var hundre prosent klar over at jeg ikke hadde kommet inn midt inni en av låtene. Men det skal være sånn, og produsent Lars Håvard Haugen har tatt en helt korrekt avgjørelse. Det handler tross alt om å presentere "Woman In Rags" - en sang som for evig vil få Robbie Robertson til å lure på hva som skjedde da noen guttunger fra ei fjellbygd midt i Norge lagde den beste The Band-låta på tredve år.


The Respatexans er en avlegger av Hellbillies, et band der brødrene Lars Håvard og Aslag Haugen til fulle får dyrka sin hemningsløse forelskelse i amerikansk rock slik den for det meste fikk utfolde seg i sørstatene på 70-tallet.

Debuten "Almost Famous" kom i 1998, så de forhaster seg altså ikke. Og det skal vi være glad for. Resultatet er et album uten dødpunkt av noe slag - og vi svinger kanskje flagget noen ekstra runder for vokalisten Lars Håvard i duett med Hilde Heltberg; "Something Broken" - det er sangen sin!

"The Lady With The Fan" åpner som en annen "Like A Rolling Stone", og er nesten like fin... Derfor gjør det ingen verdens ting at Aslag har stjælt så godt som hele refrenget fra Racer/DumDum Boys' "Bønda Fra Nord" (...og vi er ikke på ferie!). Det er helt sikkert ubevisst; sånt skjer fra tid til annen i popmusikken - akkurat som da U2 kom til å knabbe fra godteposen til a-ha.

Om jeg så sier at tittelkuttet er min favoritt - hvilken genistrek det var å dra inn den alltid like diskret tilstedeværende fender rhodes-akobaten Bugge Wesseltoft! - ja, da skjønner du kanskje hvilken juvel jeg betrakter dette albumet som?

Dette er plata for deg som liker Neil Young og Jayhawks og... Og jeg blir ikke forundra om "Shine On" blir stående igjen som det aller, aller upperste i denne sjangeren når det herrens år 2005 skal summeres.

Om du ikke tror meg, kan du like gjerne spille plata bakfra - hvilket innebærer å begynne med bassist (og vokalist!) Bjørn Holms praktfulle ballade "Once In A While".

Jeg liker aldri at Hellbillies tar pause, men nå er tida kanskje inne. For dette bandet - The Fabulous Respatexans! - kan ikke lenger få leve i skyggen sitt opphav.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Slarkete Dylan-feiring

(26.05.01) (Oslo/PULS): Her inntraff dessverre bare to elektriske øyeblikk; to låter da alt stemte. Det var da Madrugadas Sivert Høyem var vokalist. Smått tragisk, fordi de som hadde gjort nesten alt forarbeidet var gjennomført gnistrende fra start til mål. Man finner antageligvis ikke noe bedre Dylan-band enn Respatexans.


Ida Maria: FUCK YOUR SMOOTHIE!

(26.09.25) Genre er uansett overflødig når det gjelder Ida Maria. Musikken hennes er energisk, provoserende, behagelig, underholdende.


Elektronisk støy og skjønnhet fra Melt Motif

(25.09.25) Melt Motif, lokalisert i Bergen og São Paulo, Brasil, er ute med sitt tredje studioalbum, «Feeding the Error». Det leveres et mørkt og stemningsfullt album der minimalistiske melodier og industrielle element smelter sammen til en intens og hypnotisk lytteropplevelse.


Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Hurra for Malin Pettersen!

(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!


The Rasmus - genial poprockmetall

(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!


Beste NIN-skive på atten år

(21.09.25) Tidvis så klassisk Nine Inch Nails at jeg må klype meg i armen. Jeg er allerede småforelsket igjen.