Drunk: The Company Tie

Ikke la deg lure av deg harry bandnavnet. Drunk har nemlig levert en av årets tøffeste norske rockeskiver.


Drunk er for veteraner innen den norske punkscenen å regne, og det er heller ikke smågutter de har i startoppstillingen. Drunk teller medlemmer fra både Life...But How To Live It? og So Much Hate. God og gammel norsk hardcore, til opplysning for den uinnvidde.

Drunk har tidligere sluppet en fullengder, og en bunke ep-er og syv-tommere. På "The Company Tie" har de fått hjelp av Andreas Kirkvaag til å spille inn skiva, den er blitt mikset av Øystein Greni og mastret av Helge Sten. Gutter som veit hva de driver med, altså.

Hva med selve resultatet? "The Company Tie" har blitt et album som etter et par gjennomlyttinger treffer som en six-pack etter en lang arbeidsuke. Full gitarøs, masse punkenergi, fengende melodier og en lyd som er satans godt skrudd, sørger for at denne skiva får og har fått mange runder i cd-spiller'n.

Det er flust av gode sanger her. "In The Heat Of The Moment" har nesten blitt en slags Urørt-hit, mens åpningssporet "Fortune-teller" beviser at Drunk er det nærmeste vi kommer et perfekt bråkepoppunk-band her hjemme.

Drunk begynner nå å få veldig mange bra sanger, og er i tillegg veldig fete live. Det er jammen på tide at flere enn gammelpønkerne får øynene opp for dette bandet. Drunk bør regnes med når det norske plateåret skal oppsummeres!


Del på Facebook | Del på Bluesky

Drunk i canadisk navnestrid

(09.08.01) De Oslo-baserte hardcore'rne Drunk drar om en drøy uke over Atlanter'n for en 12-konserters turné i Øst-Canada, nærmere bestemt delstatene Ontario og Quebec. Hvis de drar lenger vestover kan de risikere å bli saksøkt av et Vancouver-band med samme navn.


Drunk anbefales hvorsomhelst, nårsomhelst!

(31.05.01) (Oslo/PULS): Det er svært sjeldent man får oppleve et band som bare blir bedre og bedre for hver eneste konsert slik tilfellet er med Oslos desidert beste hc/pønk/pop/emo-orkester Drunk. Som oppvarming hadde de utagerende unge menn i Drygolin blitt dratt ut i dagslys.


Pøbelrock-festival i Trondheim

(11.05.01) Onsdag i neste uke arrangeres Pøbelrock på UFFA-huset i Trondheim. Stilmessig går det fra rolig emorock, via boogierock og melodisk punk til aggresiv hardcore, der Backstreet Girls, Drunk, JR Ewing topper billetten blant de norske deltakerne. Fra det store utland gis det plass til brasilianske Jason og Halmstad-bandet Lack Of Zodiak.


Fra Drunk til blackout

(01.03.01) (Tromsø/PULS): De har antakelig spilt flere konserter i utlandet enn noen andre norske rockeartister, gutta i Drunk. Først og fremst fordi fire av fem i bandet turnérte non-stop på kontinetet med banda So Much Hate og Life, But How To Live It for et decennie siden. I dag har de ikke samme frekvens i inntjening og bruk av tyske Mark, men gjorde en gledelig visitt i Tromsø på by:Larm og drar på turné til Kanada til sommer'n. PULS gjorde et forsøk på å bli full med dem i Nordens Paris.


Kaos på by:Larm

(23.02.01) (Tromsø/PULS): Vel ikke så dramatisk som overskriften antyder, på den første konsertkvelden på by:Larm 2001. Likevel rimelig kaotisk på den lille klubben Kaos i Tromsø, som bare har kapasitet på 99 personer iberegna personalet. Dermed blei dørvakta den mest utskjelte i lokalet, mens banda Propeller People, Lame Ducks og og Drunk blei tiljubla foran scenen.


Ida Maria: FUCK YOUR SMOOTHIE!

(26.09.25) Genre er uansett overflødig når det gjelder Ida Maria. Musikken hennes er energisk, provoserende, behagelig, underholdende.


Elektronisk støy og skjønnhet fra Melt Motif

(25.09.25) Melt Motif, lokalisert i Bergen og São Paulo, Brasil, er ute med sitt tredje studioalbum, «Feeding the Error». Det leveres et mørkt og stemningsfullt album der minimalistiske melodier og industrielle element smelter sammen til en intens og hypnotisk lytteropplevelse.


Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Hurra for Malin Pettersen!

(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!


The Rasmus - genial poprockmetall

(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!


Beste NIN-skive på atten år

(21.09.25) Tidvis så klassisk Nine Inch Nails at jeg må klype meg i armen. Jeg er allerede småforelsket igjen.