Kenneth Ishak: Northern Exposure

Det er ikke bare Sivert Høyem som burde ta til fornuften å dumpe bandet sitt. Også Kenneth Ishak solodebuterer med et knockout-slag på sitt egentlige bandprosjekt, Beezwax.


"Northern Exposure" blåser vårens deiligste maibris. Den virker lett og ledig, nesten ufarlig. Men i virkeligheten er den som en storm som fyker rett gjennom alle lemmer og blodårer, og helt inn i det innerste nervesystemet.

Det er lørdag formiddag, 15 mai 2004. Ute er det strålende sol, og grønnfargen på bjørketrærne er akkurat så grønn den skal være til nasjonaldagen. Jeg sitter inne i en møkkete leilghet, ubarbert og udusja; fortsatt ikke kommet meg over Idol-sjokket kvelden før, der Pest og Kolera høstet 1.385.000 telefonstemmer fra det norske folk.

Tenk om en fjerdedel av den norske befolkningen hadde snudd ryggen til den forurensede reality-musikken, og heller skaffet seg Kenneth Ishaks "Northern Exposure"? Jeg er sikker på at landet hadde blitt et bedre sted å bo både resten av denne våren, og langt utover sommeren.

Kenneth Ishak er en udiskutabelt diamant blant et stadig voksende antall av norske popmakere. Ikke bare har han refrengene - de som får deg både til å smile og synge med. Her viser som også som en usedvanlig sterk - og nær - performer.

I plateomslaget skriver Ishak at han har spilt og skrevet "Northern Exposure" litt "now and then" i perioden mellom 1999 og 2003. Akkurat slik høres det også ut. Det er som han har løpt innom studio, tredd på seg gitaren og skyndet seg å synge tre vers og fire refrenger, før han igjen har rømt lokalene i stormende fart.

"Northern Exposure" gir følelsen av øyeblikket, at det er der og da det gjelder. Kenneth Ishak har ikke sunget refrengene sine ti ganger for å få det til å høres bra ut, eller brukt digitale juksemetoder for å få instrumentene til å henge sammen.

Kenneth Ishak er en talsmann for den utilslørte straighforward-humørpopen, krydret med referanser av Neil Youngs naivitet, Elliott Smiths intimtet, The Clashs sprutattityd og Granddaddys underlige solskinnssmil, som jeg aldri har skjønt om en er lykkelig eller trist.

Aldri i verden om magesekken din klarer å holde seg fri for sommerfugler med "Northern Exposure" i spilleren!

I 2002 var det Caesars Palace. Ifjor var det Monotypes og The Thrills. Og med litt patriotisk medgjørlighet (det er tross alt mai), sier jeg at "våren 2004 er ikke den samme uten The Shins og Kenneth Ishak".


Del på Facebook | Del på Bluesky

Justice scorer på åpent mål, assistert av Alkohol

(28.10.08) Øya '07 - legendarisk. Rockefeller '08 - strålende. Oslo Live '08 - brillefint. Norge er et land, ikke en person, men hvis Norge hadde vært en person, ville Justice vært venner med den personen. Norgesvenner.


Kenneth Ishak: Silver Lightning From A Black Sky

(05.12.07) Kenneth Ishak er ute med sitt tredje soloalbum, og til tross for at de forrige var meget solide, har han klart å overgå seg selv fullstendig på dette tredje forsøket. Vi snakker muligens om årets beste norske album.


Kenneth Ishak: Everything Has Soul

(22.02.05) Kenneth Ishaks "Everything Has Soul" er en av årets mest gledelige skiver så langt. Forhåpentligvis blir ikke dette albumet like oversett som det forrige.


Ida Maria: FUCK YOUR SMOOTHIE!

(26.09.25) Genre er uansett overflødig når det gjelder Ida Maria. Musikken hennes er energisk, provoserende, behagelig, underholdende.


Elektronisk støy og skjønnhet fra Melt Motif

(25.09.25) Melt Motif, lokalisert i Bergen og São Paulo, Brasil, er ute med sitt tredje studioalbum, «Feeding the Error». Det leveres et mørkt og stemningsfullt album der minimalistiske melodier og industrielle element smelter sammen til en intens og hypnotisk lytteropplevelse.


Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Hurra for Malin Pettersen!

(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!


The Rasmus - genial poprockmetall

(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!


Beste NIN-skive på atten år

(21.09.25) Tidvis så klassisk Nine Inch Nails at jeg må klype meg i armen. Jeg er allerede småforelsket igjen.