Morrissey: You Are The Quarry
Ennå skimtes spor av magi i Morrisseys aldrende pupiller; enten de reflekterer hans syn på verdenssamfunnet, det moderne individet eller hans personlige, noe forskrudde omgivelser. You Are The Quarry er en sterk plate. Men til å være vårens mest forhåndsomtalte utgivelse, er den en skuffelse. Jeg hadde forventet mer av Morrissey etter sju år borte fra rampelyset!
Visst skriver Morrissey fortsatt sylskarpe tekstlinjer og knuger på de samme meloditriksene som han fant opp for 20 år siden. Men det er ikke Smiths-vokalisten jeg hører på You Are The Quarry; det er bare stillaset fra Morrisseys glansdager på 80-tallet.
Die-hard fansen er garantert uenige. Men de er heller ikke til å stole på. I likhet med de Dylan-religiøse kan Morrissey gjøre hva han vil uten at fansen, eller disiplene, vil reagere annerledes enn de alltid har gjort med nesegrus beundring.
Særlig åpningen av You Are The Quarry setter fansens virkelighetsoppfatning på prøve. America Is Not The World er et langt og Moz-forutsigbart gjesp om Manchester-legendens nye hjemland, Amerika.
Land of the free, they say, and of opportunities where a president is never black, female or gay. Budskapet er for så vidt greit, men formuleringene er ikke mer treffende enn at han bare gjentar det menigmannen snakker om over kafèbordet hver eneste dag; Amerika eier ikke sannheten om verden, selv om de tror det!
Melodien er heller ikke direkte dårlig, men den er altfor platt og Moz-typisk til å holde meg borte fra skip-knappen på cd-spilleren. Og bak ham ligger halvfunky gitarhender og New Order-pompøse dansebeats, som er oljet sammen i en såpeglatt voksen-produksjon. Jeg kjeder meg!
Men heldigvis er ikke Morrissey blitt like borgelig som klangmaskinene ved miksebordet. Fra og med I Have Forgiven Jesus, sporet etter andrelåta Irish Blood, English Heart, løfter Morrissey både energinivået og låtkvaliteten flere etasjer opp. Forgive any pain I brought you, synger han med karakteristisk intensitet og hypnotiserende inderlighet. Endelig trer den store poeten og melodimakeren Morrissey frem i full blomst. De genuine, buklete buene i Morrisseys pennestrøk krysser bankende blokker av feite pianoakkorder og langstrakte, mørke gitartemaer.
I Have Forgiven Jesus fortoner seg som en lang crescendo, som trygler om å forløses av et eksplosivt høydepunkt. Men når låta omsider rekker frem til bristepunktet og skal til å løsne; da sier Morrissey stopp.
For ingenting skal forløses fullstendig hos Morrissey. Da hadde essensen i hele vesenet Morrissey forfalt. Svarene skal aldri uttrykkes helt og klart, verken musikalsk eller tekstlig. Vi skal undres og utfordres. Spille låtene om og om igjen. Lengte og lure på hva han egentlig har ønsket å fortelle.
Come Back To Camden er en annen potensiell kritikerfavortitt. Morrissey danser smørmykt og elegant i valsetakt, mens orkesteret spiller seg langt uti venstreland gjennom milelange akkordrekker og freidige modulasjoner. Og Morrissey følger opp med ditto melodiføringer. Det låter skeivt og sært, men også ærlig og ekte.
How Can Anybody Possibly Know How I Feel tar enda et steg til venstre, og avslører en åpenbar fascinasjon for Radioheads tonale hyperintelligens. Hele låta er bygd rundt ett gitartema, som skaper dramatikk og forvirring ved å tåkelegge dur/moll-følelsen hos lytteren. For andre gang i plata er det ikke tekstene eller vokalmelodiene, men akkordbevegelser og gitarriffing som står i frontlys.
Morrissey har alltid bygd musikken rundt poesien, og ikke omvendt. Derfor har han ofte brukt streite tonespråk for å ikke forvirre lytteren.
Men etter den femte soloplata på det samme, tonale grunnfjellet, virker slike idèer mot sin hensikt. Det er først når Morrissey våger å utfordre akkordskjemaene på You Are The Quarry, at jeg virkelig følger med. Dessverre er det litt for sjeldent denne gangen. Jeg håper han bruker fantasien bedre og hyppigere neste gang han gir ut plate.
Og fortsetter Morrissey å bruke sju år mellom hvert plateslipp, så skulle det være mulig å lære ett og annet om arrangering og riffmakeri i mellomtiden.
You Are The Quarry blir en fast følgesvenn i walkmanen denne sommeren. Men jeg tviler på den overlever ytterligere ti somre, slik Vauxhall And I har klart siden den kom ut i 1994.
Del på Facebook | Del på Bluesky