Morrissey: You Are The Quarry

Ennå skimtes spor av magi i Morrisseys aldrende pupiller; enten de reflekterer hans syn på verdenssamfunnet, det moderne individet eller hans personlige, noe forskrudde omgivelser. ”You Are The Quarry” er en sterk plate. Men til å være vårens mest forhåndsomtalte utgivelse, er den en skuffelse. Jeg hadde forventet mer av Morrissey etter sju år borte fra rampelyset!


Visst skriver Morrissey fortsatt sylskarpe tekstlinjer og knuger på de samme meloditriksene som han fant opp for 20 år siden. Men det er ikke Smiths-vokalisten jeg hører på ”You Are The Quarry”; det er bare stillaset fra Morrisseys glansdager på 80-tallet.

Die-hard fansen er garantert uenige. Men de er heller ikke til å stole på. I likhet med de ”Dylan-religiøse” kan Morrissey gjøre hva han vil uten at fansen, eller disiplene, vil reagere annerledes enn de alltid har gjort – med nesegrus beundring.

Særlig åpningen av ”You Are The Quarry” setter fansens virkelighetsoppfatning på prøve. ”America Is Not The World” er et langt og Moz-forutsigbart gjesp om Manchester-legendens nye hjemland, Amerika.

”Land of the free, they say, and of opportunities…where a president is never black, female or gay”. Budskapet er for så vidt greit, men formuleringene er ikke mer treffende enn at han bare gjentar det menigmannen snakker om over kafèbordet hver eneste dag; Amerika eier ikke sannheten om verden, selv om de tror det!

Melodien er heller ikke direkte dårlig, men den er altfor platt og Moz-typisk til å holde meg borte fra skip-knappen på cd-spilleren. Og bak ham ligger halvfunky gitarhender og New Order-pompøse dansebeats, som er oljet sammen i en såpeglatt voksen-produksjon. Jeg kjeder meg!

Men heldigvis er ikke Morrissey blitt like borgelig som klangmaskinene ved miksebordet. Fra og med ”I Have Forgiven Jesus”, sporet etter andrelåta ”Irish Blood, English Heart”, løfter Morrissey både energinivået og låtkvaliteten flere etasjer opp. ”Forgive any pain I brought you”, synger han med karakteristisk intensitet og hypnotiserende inderlighet. Endelig trer den store poeten og melodimakeren Morrissey frem i full blomst. De genuine, buklete buene i Morrisseys pennestrøk krysser bankende blokker av feite pianoakkorder og langstrakte, ”mørke” gitartemaer.

”I Have Forgiven Jesus” fortoner seg som en lang crescendo, som trygler om å forløses av et eksplosivt høydepunkt. Men når låta omsider rekker frem til bristepunktet og skal til å løsne; da sier Morrissey stopp.

For ingenting skal forløses fullstendig hos Morrissey. Da hadde essensen i hele vesenet Morrissey forfalt. Svarene skal aldri uttrykkes helt og klart, verken musikalsk eller tekstlig. Vi skal undres og utfordres. Spille låtene om og om igjen. Lengte og lure på hva han egentlig har ønsket å fortelle.

”Come Back To Camden” er en annen potensiell kritikerfavortitt. Morrissey danser smørmykt og elegant i valsetakt, mens orkesteret spiller seg langt uti venstreland gjennom milelange akkordrekker og freidige modulasjoner. Og Morrissey følger opp med ditto melodiføringer. Det låter skeivt og sært, men også ærlig og ekte.

”How Can Anybody Possibly Know How I Feel” tar enda et steg til venstre, og avslører en åpenbar fascinasjon for Radioheads tonale hyperintelligens. Hele låta er bygd rundt ett gitartema, som skaper dramatikk og forvirring ved å tåkelegge dur/moll-følelsen hos lytteren. For andre gang i plata er det ikke tekstene eller vokalmelodiene, men akkordbevegelser og gitarriffing som står i frontlys.

Morrissey har alltid bygd musikken rundt poesien, og ikke omvendt. Derfor har han ofte brukt streite tonespråk for å ikke forvirre lytteren.

Men etter den femte soloplata på det samme, tonale grunnfjellet, virker slike idèer mot sin hensikt. Det er først når Morrissey våger å utfordre akkordskjemaene på ”You Are The Quarry”, at jeg virkelig følger med. Dessverre er det litt for sjeldent denne gangen. Jeg håper han bruker fantasien bedre og hyppigere neste gang han gir ut plate.

Og fortsetter Morrissey å bruke sju år mellom hvert plateslipp, så skulle det være mulig å lære ett og annet om arrangering og riffmakeri i mellomtiden.

”You Are The Quarry” blir en fast følgesvenn i walkman’en denne sommeren. Men jeg tviler på den overlever ytterligere ti somre, slik ”Vauxhall And I” har klart siden den kom ut i 1994.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Morrissey buldrer videre

(26.03.20) Mr. The Smiths himself – Morrissey – holder koken, og det i et imponerende tempo. Dette er hans tredje album på like mange år. Karakter: Meget bra.


Morrissey som Grand Prix-deltager?

(09.01.07) BBC har bedt Morrissey om å skrive og framføre en låt til neste utgave av det engelske Melodi Grand Prix. Om det blir en realitet er dog høyst usikkert.


Morrissey gir ut liveplate og dvd

(18.01.05) Morrissey vil i løpet av våren komme med to liveutgivelser fra fjorårets suksessturnè i forbindelse med "You Are The Quarry"-skiva.


Morrissey til Roskilde

(17.03.04) Nettsiden Morrissey-solo.com melder i dag at The Smiths-legenden Morrissey spiller på sommerens Roskilde Festival 2. juli.


Morrissey-comeback i april

(08.01.04) I følge fansiden morrisey-solo.com_ slipper den gamle Smiths-vokalisten plata "You Are The Quarry" i april. De foreløpige rapportene forteller om låttitler som "I Have Forgiven Jesus", "Come Back To Camden", "How Can Anybody Possibly Know How I Feel?" and "I’m Not Sorry".


Morrissey returnerer

(28.11.03) Den tidligere The Smiths-vokalisten Morrissey ser endelig ut til å være i gang med sitt første soloalbum på syv år.


Ida Maria: FUCK YOUR SMOOTHIE!

(26.09.25) Genre er uansett overflødig når det gjelder Ida Maria. Musikken hennes er energisk, provoserende, behagelig, underholdende.


Elektronisk støy og skjønnhet fra Melt Motif

(25.09.25) Melt Motif, lokalisert i Bergen og São Paulo, Brasil, er ute med sitt tredje studioalbum, «Feeding the Error». Det leveres et mørkt og stemningsfullt album der minimalistiske melodier og industrielle element smelter sammen til en intens og hypnotisk lytteropplevelse.


Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Hurra for Malin Pettersen!

(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!


The Rasmus - genial poprockmetall

(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!


Beste NIN-skive på atten år

(21.09.25) Tidvis så klassisk Nine Inch Nails at jeg må klype meg i armen. Jeg er allerede småforelsket igjen.