The Darkness: Syttitallskameratene innfridde
(Oslo/PULS): Tegneseriebandet The Darkness nøyer seg ikke bare med å hente inspirasjon fra 70 og 80-tallet. De dyrker det hemningsløst for alt det er verdt, og klarer på et mystisk vis å erobre og sjarmere et bredt lag av det musikkinteresserte publikum.
The Darkness / /
THE WILDHEARTS
Mange ble fortvilet da The Wildhearts forsvant fra rampelyset i ´98. Desto større er gleden nå når Ginger har samlet The Wildhearts igjen og turnérer med selveste The Darkness!
Albumet "The Wildhearts Must Be Destroyed" kom i fjor, og selv om de nettopp har prøvd det mange ganger; er det et mer enn vellykket comeback for engelskmennene. Fra den kom favoritten "Vanilla Radio", men vi fikk også låter tilbake til 1995-plata P.H.U.Q. i form av "Jonesing For Jones". Ginger og kompani fikk 45 minutter til rådighet på Rockefeller og utnyttet de til fulle.
Vi oppfordrer innstendig at noen snarest får The Wildhearts tilbake til Norge, etter kanskje det tøffeste oppvarmingssettet på Rockefeller på en god stund.
THE DARKNESS
Med "Permission To Land" har The Darkness klart å sjarmere utallige mennesker med sin upretensiøse rock, som blir beskrevet som den homofile utgaven av AC/DC, eller den hetrofile utgaven av Queen. I England har The Darkness solgt over en million plater, og er en av favorittene til morgendagens Brit Awards, hvor de er nominert i klassene for Beste britiske album, Beste gruppe, Britiske gjennombrudd og til prisen for beste britiske rockegruppe. Ganske enestående, i og med at dette er musikk som en ikke umiddelbart skulle tro var dømt til suksess i år 2004.
The Darkness er kjent for å lage show når de er ute på veien, og det er den høyenergiske falsettkongen Justin Hawkins som er bandets ubestridte frontmann. Når teppet går opp, eller rettere sagt ned, avdukes tidenes mest harry sceneoppsett, bestående av et lysbatteri som Rockefeller aldri noengang har sett maken til vil jeg tro. Skikkelig grelt, men samtidig veldig riktig!
Hawkins er høyt og lavt, med og uten gitar, og det er ikke uten grunn at fyren ble kåret til Englands nest tøffeste rocker, slått på målstreken av mørkets fyrste Ozzy Osbourne.
 ( ) |
Med èn plate i backkatalogen er det sikkert greit å avslutte konserten etter en drøy time - spesielt når denne timen er av det høyenergiske slaget. Skal man finne noe å pirke på, må det være at lyden på vokalen var veldig lav i begynnelsen av konserten, men det tok seg heldigvis opp etterhvert. Nå skal det legges til at Justin ikke hadde noen enkel jobb i å forsøke å overdøve gitarkaskadene som velta utover Rockefeller i går.
Vi sier well done og welcome back!
Del på Facebook | Del på Bluesky
Ei gitarplate for mørke høstkvelder
(23.10.26) For ei vakker plate! Et album å nyte – fra første til siste rille.