Bergman Rock: Bergman Rock
Bob Hund splittet for halvannet år siden for å satse på sitt mangeårige sideprosjekt Bergman Rock. I søken etter å være interessante igjen har Skåne-gjengen gått gjennom en real make-over. Men dessverre, ved å synge på engelsk og kutte ut sirkusstrekene har bandet sminket bort det meste av sin gamle særegenhet, som en gang gjorde Bob Hund store. Nå låter de gamle underholdningsrockerne som hvilket som helst annet band.
For all del, Skåne-sekstetten har ikke mistet fengevnen; heller ikke den underlige form for kreativitet som gjør deg glad og interessert i musikken deres. Men det ekstreme bobhundske er moderert til et mer indienormalt uttrykk; hvilket gjør Bergman Rock-varianten til et lettere lytterobjekt, men ögså mindre oppsiktsvekkende. Fortsatt lurer en liten skøyerjævel i jakkeermet, men her bæres den som en flik av uttrykket deres og ikke som selve identiteten.
"Bergman Rock" står nå som en de mest eksponerte titlene i platebutikken, men den kommer til å ryke ut like fort som den kom. Sjangerschizofrene indie-band med obskure tekster og morsomme bandnavn finnes det mange av - og Bergman Rock er langt fra det beste.
De aller fleste låtene er høyst forglemmelige, enten det er i forkledning av 80-talls partyrockere med bandinterne elektrostreker, i vindskeive Beck-landskap, som snille øspøs-rockere alà Caesars Palace eller med sørstatsskrudde tremologitarer foran bølgete sjømannskomp. De første lytterrundene overlever på denne enorme allsidigheten, men snart dukker låtskjellettene fram i bevisstheten, og da er det ikke fullt så morsomt lenger.
Igjen sitter jeg med èn killer-låt. "Jim" er en utpreget radiohit, som igler seg fast til skolten allerede ved første lytting. Verset er bygget rundt et repeterende vers, der gitaren kjemper en stille kamp for å kamuflere en slags eksplosiv kokepunkt-følelse i Thomas Öbergs stemme. Spenningen gjøres total i fjerde verselinje når Öberg skifter fraseringsmønster og iskaldt indikerer at "nå kommer refrenget folkens". Og når det endelig kommer føles det befriende vilt i lytterstolen. Thomas Öberg inntar en slags sjømannsviseholdning i måten han ropesynger på, mens kompet støper seg fast med tonnevis av tyngde og psykedelisk kleggvirus - ikke ulikt Kaizers Orcherstra i deres beste øyeblikk. I midten sørger tangenter og gitarstemmer for å krydre låta med de små nødvendige hit-hooksene, som gjør låta til musikkåret 2004s definitive høydepunkt så langt.
"Darkness For Beginners" er også formidabel, men for de av oss som har hørt Grandaddys "Under The Western Freeway" (1997) blir det bare pinlig å lese at de har kreditert seg selv for denne. Det samme gjelder "Outside The Disco", som høres ut som en light-versjon av Nirvanas "School" (Bleach, 1989). Jeg foretrekker selvsagt "originalen". Det er OK å stjele, men det skal høres påvirket ut, ikke etterliknende.
Bob Hund hadde en veldig dedikert fanskare som vil heve salgstallene på "Bergman Rock" til langt over det fortjente. I en litt "ærligere" vurdering av bandet er det ingen tvil om at du bør ha overskudd av hundrelapper i lommeboka for å kjøpe plata. Spar heller pengene til en eventuelt konsertbillett. Det er sikkert show, forberedt eller ikke.
Del på Facebook | Del på Bluesky