Grimfist: Ghouls of Grandeur

Debutskiva til Grimfist kan sammenlignes med ei pølse i brød. Har du gått lenge uten mat (les: metall), eller om du ganske enkelt er snydens (METALL!!), smaker "Ghouls of Grandeur" som ingen ting annet. Du får servert 10 variasjoner over velkjente temaer fra metallens verden, uten at bandet tar nevneverdig hensyn til hvilken sjanger de henter råvarene sine fra.


Døds- og thrashmetallen tar nok likevel størst plass i kverna til Grimfist, for vi snakker riff, riff og noen riff til.

Bandet har eksistert i to år, og består av vestlendingene Horgh (Immortal), Frediablo (Necrophagia, Gorelord, Soul Forsaken, Deride) og Ole Walaunet som også har spilt/spiller i Deride. At disse guttene har spilt metall også før Grimfist, bidrar til moroa i form av noen voldsomt intense partier innimellom, og spesielt tromminga til Horgh er vanskelig å ikke legge merke til. Det er som sagt ganske moro dette her, men fnisinga når nye høyder først når vi leser at plateselskapet bruker det engelske uttrykket "highly original" om musikken til Grimfist.

Metallen på "Ghouls of Grandeur" er nemlig ikke spesielt original, og det har nok heller ikke vært meninga, for dette er først og fremst ei bruksplate. Banging, hyling, og hytting med knyttneven er bare noen kroppsfunksjoner det fris til i løpet av de førti minuttene plata varer, og når selveste kirkeklokka dukker opp på "Outlined In Black" er det bare å gi seg hen til frysningene som umiddelbart melder seg nedover mot avløpet. Andre høydepunkter er hardt rockende "A World of Wrath", "From Hell And Back" og kronen på verket "Mosh-Pit Underground".

Så er tiden inne for noen mindre sure oppstøt. Det må sies at ikke alle låtene holder like høy standard; "Obsession" for eksempel smaker det litt mye Pantera av, og "Lesser of Two Evils" bare passerer uten å utmerke seg på noen måte. Grimfists gi faen-metall hadde i tillegg kledd en litt mer gi faen-produksjon. Altså litt mer krydder i pølsa om du vil.

Men sånt småpirk er neppe noe en sulten stakkar bryr seg om. For et kjapt skudd med riffsterk metall, kjøper du "Ghouls of Grandeur".


Del på Facebook | Del på Bluesky

Grimfist: 10 Steps To Hell

(21.10.05) Man kan trygt si at "10 Steps To Hell" er en etterlengtet utgivelse. Personlig har jeg nærmest sett frem til denne skiva som årets potensielle høydare i likhet med mange av dem som fikk øynene opp for bandets fantastiske debut "Ghouls Of Grandeur". Dette er også et av Frediablos siste gjenlevende prosjekter, og at det knytter seg høye forventinger opp til hans nye verk er derfor ikke det minste rart.


Bånn pinne med Clutch

(01.12.25) Handlekraftig musikalitet karakteriserte den nesten halvannen time lange konserten med Germantown, Maryland-bandet Clutch. Rungende, voldsom energisk blues-derivert tung rock strømmet ut med overbevisende kraft mens den svært karismatiske vokalisten Neil Fallon dirigerte publikum med like kommanderende sikkerhet. Muskuløs, maskulin stoner-rock med et herlig groove.


Jonas Fjeld setter fra seg bagen

(01.12.25) Dammen-folket kan ikke få nok av sin trubadur. Nå blir det ekstrakonsert på Bragenes torg, dagen før den siste - og største - konserten han noen gang har gjort som turnerende musiker.


Funk til du dør!

(01.12.25) Om du ikke visste bedre, kunne du tro du var invitert på en jam i Prince-fabrikken. The Bump Squad er funk, og atter funk. Men The Bump Squad er et heilnorsk orkester!


GrowN - og Purple og Marillion

(29.11.25) Vi ønsker mer aktivitet framover, både på scene og i studio.


Finland har så mye mer enn bare tusen sjøer!

(26.11.25) Fra ren dødmetall til mer gothdeathdoom og videre i retning av synthproggothdeathdoom og forbi ...


Ren konsertmagi, Dirty Loops

(26.11.25) Noen konserter treffer deg i mellomgulvet. Andre treffer deg rett i hjernen og rister rundt på alt du trodde du visste om popmusikk. Dirty Loops på Byscenen gjorde begge deler, med et smil, et glimt i øyet og en musikalitet som får vanlig dødelige musikere til å vurdere ny karriereplan.