Grimfist: Ghouls of Grandeur

Debutskiva til Grimfist kan sammenlignes med ei pølse i brød. Har du gått lenge uten mat (les: metall), eller om du ganske enkelt er snydens (METALL!!), smaker "Ghouls of Grandeur" som ingen ting annet. Du får servert 10 variasjoner over velkjente temaer fra metallens verden, uten at bandet tar nevneverdig hensyn til hvilken sjanger de henter råvarene sine fra.


Døds- og thrashmetallen tar nok likevel størst plass i kverna til Grimfist, for vi snakker riff, riff og noen riff til.

Bandet har eksistert i to år, og består av vestlendingene Horgh (Immortal), Frediablo (Necrophagia, Gorelord, Soul Forsaken, Deride) og Ole Walaunet som også har spilt/spiller i Deride. At disse guttene har spilt metall også før Grimfist, bidrar til moroa i form av noen voldsomt intense partier innimellom, og spesielt tromminga til Horgh er vanskelig å ikke legge merke til. Det er som sagt ganske moro dette her, men fnisinga når nye høyder først når vi leser at plateselskapet bruker det engelske uttrykket "highly original" om musikken til Grimfist.

Metallen på "Ghouls of Grandeur" er nemlig ikke spesielt original, og det har nok heller ikke vært meninga, for dette er først og fremst ei bruksplate. Banging, hyling, og hytting med knyttneven er bare noen kroppsfunksjoner det fris til i løpet av de førti minuttene plata varer, og når selveste kirkeklokka dukker opp på "Outlined In Black" er det bare å gi seg hen til frysningene som umiddelbart melder seg nedover mot avløpet. Andre høydepunkter er hardt rockende "A World of Wrath", "From Hell And Back" og kronen på verket "Mosh-Pit Underground".

Så er tiden inne for noen mindre sure oppstøt. Det må sies at ikke alle låtene holder like høy standard; "Obsession" for eksempel smaker det litt mye Pantera av, og "Lesser of Two Evils" bare passerer uten å utmerke seg på noen måte. Grimfists gi faen-metall hadde i tillegg kledd en litt mer gi faen-produksjon. Altså litt mer krydder i pølsa om du vil.

Men sånt småpirk er neppe noe en sulten stakkar bryr seg om. For et kjapt skudd med riffsterk metall, kjøper du "Ghouls of Grandeur".


Del på Facebook | Del på Bluesky

Grimfist: 10 Steps To Hell

(21.10.05) Man kan trygt si at "10 Steps To Hell" er en etterlengtet utgivelse. Personlig har jeg nærmest sett frem til denne skiva som årets potensielle høydare i likhet med mange av dem som fikk øynene opp for bandets fantastiske debut "Ghouls Of Grandeur". Dette er også et av Frediablos siste gjenlevende prosjekter, og at det knytter seg høye forventinger opp til hans nye verk er derfor ikke det minste rart.


Endelig - Lonely Crowd!

(03.06.26) Dette er ei sånn skive der hver låt er bedre enn den forrige. Selv med repeat-funksjonen på blir de bare bedre og bedre.


Brutalt vakkert, Cabaret Voltaire

(02.06.26) «Sorry it took so long to get here, but we’re here now!» Vokalist Stephen Mallinder er i godt humør. Såvidt jeg har funnet er dette faktisk første (og siste) konserten til Cabaret Voltaire i Norge, så vi har venta drøyt 53 år siden oppstarten til Sheffield-bandet. Mye grom musikk fra Yorkshire!


Humor + musikk = Godkjent

(01.06.26) Det er ikke alltid kombinasjonen humor og musikk treffer blink. På Humor Over Trondheim gjorde den heldigvis det, gang på gang.


Uforlignelige Paul McCartney

(30.05.26) Dette skulle strengt tatt ikke være mulig. Har Paul McCartney lagd sitt beste album på godt og vel 50 år?


Variert og velspilt pønk

(29.05.26) Du trenger faktisk ikke like pønk for å like denne skiva. Den har så mange elementer og er så variert og velspilt at den nok vil glede mange flere enn pønkfolket.


Bleachers er bandet sitt!

(28.05.26) De er så sprell levende, de flotte og spretne melodiene ligger i kø. Bleachers gjør meg hoppende glad av begeistring.