Grimfist: Ghouls of Grandeur

Debutskiva til Grimfist kan sammenlignes med ei pølse i brød. Har du gått lenge uten mat (les: metall), eller om du ganske enkelt er snydens (METALL!!), smaker "Ghouls of Grandeur" som ingen ting annet. Du får servert 10 variasjoner over velkjente temaer fra metallens verden, uten at bandet tar nevneverdig hensyn til hvilken sjanger de henter råvarene sine fra.


Døds- og thrashmetallen tar nok likevel størst plass i kverna til Grimfist, for vi snakker riff, riff og noen riff til.

Bandet har eksistert i to år, og består av vestlendingene Horgh (Immortal), Frediablo (Necrophagia, Gorelord, Soul Forsaken, Deride) og Ole Walaunet som også har spilt/spiller i Deride. At disse guttene har spilt metall også før Grimfist, bidrar til moroa i form av noen voldsomt intense partier innimellom, og spesielt tromminga til Horgh er vanskelig å ikke legge merke til. Det er som sagt ganske moro dette her, men fnisinga når nye høyder først når vi leser at plateselskapet bruker det engelske uttrykket "highly original" om musikken til Grimfist.

Metallen på "Ghouls of Grandeur" er nemlig ikke spesielt original, og det har nok heller ikke vært meninga, for dette er først og fremst ei bruksplate. Banging, hyling, og hytting med knyttneven er bare noen kroppsfunksjoner det fris til i løpet av de førti minuttene plata varer, og når selveste kirkeklokka dukker opp på "Outlined In Black" er det bare å gi seg hen til frysningene som umiddelbart melder seg nedover mot avløpet. Andre høydepunkter er hardt rockende "A World of Wrath", "From Hell And Back" og kronen på verket "Mosh-Pit Underground".

Så er tiden inne for noen mindre sure oppstøt. Det må sies at ikke alle låtene holder like høy standard; "Obsession" for eksempel smaker det litt mye Pantera av, og "Lesser of Two Evils" bare passerer uten å utmerke seg på noen måte. Grimfists gi faen-metall hadde i tillegg kledd en litt mer gi faen-produksjon. Altså litt mer krydder i pølsa om du vil.

Men sånt småpirk er neppe noe en sulten stakkar bryr seg om. For et kjapt skudd med riffsterk metall, kjøper du "Ghouls of Grandeur".


Del på Facebook | Del på Bluesky

Grimfist: 10 Steps To Hell

(21.10.05) Man kan trygt si at "10 Steps To Hell" er en etterlengtet utgivelse. Personlig har jeg nærmest sett frem til denne skiva som årets potensielle høydare i likhet med mange av dem som fikk øynene opp for bandets fantastiske debut "Ghouls Of Grandeur". Dette er også et av Frediablos siste gjenlevende prosjekter, og at det knytter seg høye forventinger opp til hans nye verk er derfor ikke det minste rart.


We are The Goon Squad ... og som de kom!

(11.01.26) Årets første konsert for min del, og standard er satt. En feiring av David Bowie. Jeg håper at det blir på Rockefeller neste år!


Eventyrlig morsomt om The Beatles i Norge!

(09.01.26) Vil du ha ei coffee table-bok om The Beatles? Ei bok alle som har noen år på baken bare MÅ begynne å bla i? Sigbjørn Stabursvik kommer deg til unnsetning.


En basalt fundamentert suksess

(07.01.26) Poesi, tilsatt musikk. Det er vel strengt tatt oppskriften på all populærmusikk? Steinar Raknes og Lars Saabye Christensen gjør dette til en ganske annen kunstform.


Staxrud Allstars fyrte av nyttårsraketten

(04.01.26) Ingen hadde det så moro som musikerne selv, og aller mest Eivind Staxrud, når musikeren fra Ås inviterte til AC/DC med noe attåt. Det som skilte denne konserten fra andre cover- og tributeband var det vanvittige stjernelaget på scenen, og at enkelte hadde direkte relasjoner til låtene.


Våre anmelderes 10 på Topp 2025

(31.12.25) PULS-toppen 2025? Selvfølgelig har vi ikke greid å samle oss. Men vi finner faktisk to album på tre forskjellige lister - Alan Sparhawks "Alan Sparhawk with Trampled by Turtles", Swans' "Birthing" og Seigmens "Dissonans".


Rund gjerne året av med Richard Ashcroft

(30.12.25) En av indie-popens store melankolikere, ikke minst en melodisnekker av rang. I forkant av jula slenger Richard Ashcroft et riktig så kosete album inn under treet.