Morbid Angel: Heretic
Så har det gått tre år siden sist, og tida er inne for ei ny Morbid Angel-skive. "Heretic" er gruppas åttende (eller niende hvis vi regner med "Abominations of Desolation") siden starten i 1984, og som alltid er ei ny plate fra verdens største dødsmetallband en aldri så liten begivenhet.
Siden forrige gang (Gateways to Annihilation) har Erik Rutan forsvunnet for godt til Hate Eternal, uten at Trey & co har funnet det nødvendig å erstatte den rødhårede. Morbid Angel anno 2003 er altså en trio, men der stopper også likhetene med band som for eksempel Herreys.
Heretic består av fjorten låter. Åtte av dem minner svært om det vi forbinder med Morbid Angel (teknisk, brutal dødsmetall), men guttene har også funnet plass til fire stemningsfulle snutter, pluss en solo hver fra Pete Sandoval og Trey Azagthoth. Ser vi bort fra sistnevntes morsomme, men temmelig unødvendige sprell, sitter vi igjen med ei veldig, veldig bra plate.
Det låter umiskjennelig Morbid Angel (som det jo gjør av 80 % av alle dødsmetallskiver), men også denne gang har bandet klart å dran litt lenger ut i atmosfæren (eller et iskaldt helvete om du vil), med små drypp av uventede, smått geniale partier (God of Our Own Divinity) og gitarsoloer av en helt annen verden.
Vel vitende om at de gjør det svært vanskelig for de andre i dødsmetallgjengen, klarer Morbid Angel det kunststykket å lage mektige, brutale låter. Beneath the Hollow, Curse the Flesh og før nevnte God of Our Own Divinity er gode eksempler på hvordan bandet gir faen i hvordan dødsmetall skal låte, og ender opp med å vise verden et snev av potensiale i en ellers veldig konvensjonell sjanger.
Da Altars of Madness ble utgitt i 1989, synes jeg Morbid Angel (og Autopsy) var de skumleste banda i verden. Jeg synes fortsatt at bandets to første skiver er de klart beste, men det låter unektelig skummelt ennå, og min mening er at Morbid Angel med Heretic har nærmet seg gamle bragder. Steve Tucker gjør en utmerket jobb som vokalist (og bassist), selv om en lobotomert David Vincent kanskje ville vært hakket ondere. Men da snakker vi oss plutselig en 7-8 år tilbake i tid, og en uhorvelig mengde pinlige forsøk på å bli kjendis i tvilsomme musikalske konsepter hadde fortsatt ligget foran oss.
Plateselskapet skryter av at Morbid Angel er dødsmetallens fortid, nåtid og framtid, og det kan godt være - men denne plata kjøper dere uansett!
Del på Facebook | Del på Bluesky