Me First and The Gimme Gimmes: Take A Break

Take a break er oppfordringen fra coverbandet Me First and The Gimme Gimmes. Joda, vi tar en pause fra alt som heter konstruktiv kritikk, og låner øre til dette coverbandet som punker opp alt fra Lionel Richies "Hello" til Sinead O`Connors "Nothing Compares 2 U".


For dette bandet er selvfølgelig ikke annet enn pure fun. Me First and The Gimme Gimmes består av medlemmer fra annerkjente grupper som NOFX og Foo Fighters, og de har faktisk eksistert siden 1994, men dette er bare den fjerde langspilleren deres. De har tross alt sine ordentlige band som hovedgeskjeft. Tidligere har de maltraktert musical-låter og 60 talls slagere, og denne gangen er det R&B-klassikere som skal få gjennomgå.

Det er dyktige musikere vi har å gjøre med her, men best av alle er vokalist Spike Slawson, opprinnelig i bandet Swingin` Utters. Han innehar en sinnsykt kul stemme, og du kan ikke annet enn å trekke på smilebåndet når han med sin ultratøffe stemme synger You make me feel Like a natural woman, med heftig punk-komp som akkompagnement.

Albumet åpner med den klissete Whitney Houston-låta "Where Do Broken Hearts Go", etterfulgt av den minst like klissete "Hello" av Lionel Richie. Seals "Crazy", Stewie Wonders "Isn`t She Lovely" og Boyz II Men "I Believe I Can Fly" er også noen av låtene som blir kledd i punkedrakt i løpet av albumet.

Dette funker selvsagt best i selskap med mange gode venner og X antall kasser med øl, men det er vel ikke å forakte? Du vet eksakt hva som venter deg, men allikevel er det en morsom skive å lytte til, og ei plate som garantert vil skape liv på ethvert døllt vorspiel.

- The best song on anybody’s record is always the cover, so we decided to only do covers and have fun and get drunk, har vokalist Spike uttalt som grunnen til at de bruker fritida si på dette prosjektet. Ærlig og herlig. Dette er rett og slett en morsom plate!


Del på Facebook | Del på Bluesky

Hove 07 - Me First And The Gimme Gimmes

(29.06.07) Coverbandet over alle coverband hadde det riktig så gøy på scenen og spilte en konsert av den morsomme typen og ikke nødvendigvis den beste musikalsk sett. Kvartetten var likt kledd med grønne skjorter, svarte bukser og gitarer med gull-finish. De er mestere på ironi og fremførte klassikere ikledd punkrytmer så inderlig at publikum brøt ut i latter med jevne mellomrom. "This next song is a cover" og andre typer tørre vitser fra et selvironisk coverband gikk rett hjem hos flere.


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.