Me First and The Gimme Gimmes: Take A Break

Take a break er oppfordringen fra coverbandet Me First and The Gimme Gimmes. Joda, vi tar en pause fra alt som heter konstruktiv kritikk, og låner øre til dette coverbandet som punker opp alt fra Lionel Richies "Hello" til Sinead O`Connors "Nothing Compares 2 U".


For dette bandet er selvfølgelig ikke annet enn pure fun. Me First and The Gimme Gimmes består av medlemmer fra annerkjente grupper som NOFX og Foo Fighters, og de har faktisk eksistert siden 1994, men dette er bare den fjerde langspilleren deres. De har tross alt sine ordentlige band som hovedgeskjeft. Tidligere har de maltraktert musical-låter og 60 talls slagere, og denne gangen er det R&B-klassikere som skal få gjennomgå.

Det er dyktige musikere vi har å gjøre med her, men best av alle er vokalist Spike Slawson, opprinnelig i bandet Swingin` Utters. Han innehar en sinnsykt kul stemme, og du kan ikke annet enn å trekke på smilebåndet når han med sin ultratøffe stemme synger You make me feel Like a natural woman, med heftig punk-komp som akkompagnement.

Albumet åpner med den klissete Whitney Houston-låta "Where Do Broken Hearts Go", etterfulgt av den minst like klissete "Hello" av Lionel Richie. Seals "Crazy", Stewie Wonders "Isn`t She Lovely" og Boyz II Men "I Believe I Can Fly" er også noen av låtene som blir kledd i punkedrakt i løpet av albumet.

Dette funker selvsagt best i selskap med mange gode venner og X antall kasser med øl, men det er vel ikke å forakte? Du vet eksakt hva som venter deg, men allikevel er det en morsom skive å lytte til, og ei plate som garantert vil skape liv på ethvert døllt vorspiel.

- The best song on anybody’s record is always the cover, so we decided to only do covers and have fun and get drunk, har vokalist Spike uttalt som grunnen til at de bruker fritida si på dette prosjektet. Ærlig og herlig. Dette er rett og slett en morsom plate!


Del på Facebook | Del på Bluesky

Hove 07 - Me First And The Gimme Gimmes

(29.06.07) Coverbandet over alle coverband hadde det riktig så gøy på scenen og spilte en konsert av den morsomme typen og ikke nødvendigvis den beste musikalsk sett. Kvartetten var likt kledd med grønne skjorter, svarte bukser og gitarer med gull-finish. De er mestere på ironi og fremførte klassikere ikledd punkrytmer så inderlig at publikum brøt ut i latter med jevne mellomrom. "This next song is a cover" og andre typer tørre vitser fra et selvironisk coverband gikk rett hjem hos flere.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.