Metallica : St. Anger

Hva skal man si? Jason Newsted har slutta i bandet. Lars Ulrich har endelig lært seg å spille trommer. Kirk Hammett er lei av å spille gitarsoloer, og James Hetfield har satt korken på whiskeyflaska. Bortsett fra det er det lite interessant som har skjedd i Metallica-leiern siden sist. Bortsett fra at de ikke klarer å lage bra musikk lenger, da.

Av Anders Finslo // 15.06.03

Så kom endelig meldingen: Bob Rock og Metallica hadde flyttet inn i studiolokalene i California for å lage ”St. Anger”. Og gjennom intervjuer og pressemeldinger lovte bandet en hardere, men likefullt fantastisk oppfølger til ”Black Album”. Skulle Metallica gjøre det igjen?

Jeg satt hjemme i sofaen og varmet opp med ”A Year And A Half In The Life Of Metallica” – den legendariske videodokumentaren, som viser hvordan en av vår tids største rockeplater ble laget. Med denne glanshistorien friskt i minne ble skuffelsen over ”St. Anger” nesten tåredryppende trist. Det var for så vidt godt å høre at Metallica har fornyet uttrykket sitt, at de henter de spisse hakkegitarene tilbake, og at James Hetfield fortsatt gir plass til humor og ironi i et ellers beintøft lydlandskap. Men ser man bort fra det rent politisk korrekte, nemlig at Metallica har reddet integriteten som et metal-band, er det nesten ingenting positivt å si om ”St. Anger” – vel og merke hvis man ikke liker Limp Bizkit.

I en blindtest ville jeg nemlig tippet at Fred Durst var mannen bak titellåta ”St. Anger”. Litt som en avansert versjon av ”My Way (or the highway)”. Dynamikk-partituret passer perfekt inn i nu-metallens standarder, og gitarene er ganske korrekt digre. Fyldige, men aldri plagsomme – akkurat som et nu-metallband skal låte. Båssettingen blir heller ikke mindre riktig av den syngende Korn-skarptromma til Lars Ulrich, eller for den saks skyld hvordan James Hetfield veksler mellom søte, repeterende syngestrofer og blodsprengende skrikesang. På toppen av det hele har Kirk Hammett droppet gitarsoloene, som en gang var Metallicas aller sterkeste varemerke.

Prøver jeg å si at Metallica har blitt et såkalt nu.metal-band? Ja, jeg tror det. Selv om de er nærmere Soundgarden enn amerikansk motemetall på platas høydepunkt, ”Dirty Window”. Det er nesten vondt å tenke det, men jeg ser det ”nye, harde Metallica”, som en perfekt dollarstøvsuger i forlengelsen av Linkin Park, Limp Bizkit, Staind og POD – og altså ikke som en reise tilbake i deres egen, hardslående fortid, slik de selv har beskrevet plata.

Bortsett fra tykkelsen på gitarveggen er det nemlig lite som minner om gode, gamle dager. Riffinga har mistet nesten all egenart og fengenerve. James Hetfield synger ikke lenger, han bare roper og klager – og det over relativt kjedelige tekster. Rytmeseksjonen svinger heller ikke lenger, fordi Lars Ulrich plutselig har begynt å øve trommeteknikk og tempo. Dessuten har han også trappet ned på kokainforbruket etter at Metallica leide inn en egen terapeut, eller ”a performance enhancement coach”, som skal holde rusmisbruket innenfor ”akseptable” grenser.

Om terapeuten har reddet livet til Lars Ulrich og resten av bandmedlemmene, så har han i hvert fall gjort tilsvarende skade på den kreative fronten. Tidligere var det Metallica som satte premissene for hva folk hørte på. I dag er det omgivelsene, som kontrollerer og bestemmer hvilken retning bandet skal gå i. Bare dette burde vært nok til pensjonere seg. Men Metallica har åpenbart like lite selvinnsikt, som de en gang var verdens største rockeband. Derfor ligger ”St. Anger” nå i din lokale platesjappe.

Styr unna.