Vaklende og pinlig fra Placebo

(Oslo/PULS): Torsdag kveld skulle Placebo vise et utsolgt Rockefeller hvorfor de er et verdensberømt rockeband. I stedet liknet det mer på en innsamlingsaksjon til inntekt for rytmisk utviklingshemmede. Det er greit å være kompis, Brian Molko. Men når trommeslageren din dunker bandet ned i oppløsning er det på tide å ta affære.

---

/ /

Av Anders Finslo // 02.06.03

---

Jeg hadde gledet meg, jeg. Til å høre ”Every You, Every Me”, ”Black Eyed” og ”Taste In Men”. Men da de dukket opp ble nedturen så stor at jeg bare ville hjem. Brian Molko sang for så vidt glitrende, men i kulissene rundt han var hullene desto større. Gitarlyden minnet mer om en stikkende vepsesverm enn et bæreelement i musikken. Den svenske gitaristen Stefan Olsdal så bare forvirret og dum ut, mens Steve Hewitt aldri klarte å holde takta mer enn et halvt minutt av gangen.

Stemningen på Rockefeller bar imidlertid ikke preg av den spillemessige tragedien. En usedvanlig dedikert publikum sang flittig med på nesten hvert refreng, og mellom låtene stod jubelen i taket uansett hva Brian Molko måtte funne på å si. ”Fuck the Government”, for eksempel. Eller ”The best thing we can do is to love each other”. Som dere sikkert skjønner synes nok folk det var stas å se Placebo. Ørene kan de neppe ha brukt spesielt aktivt. For maken til sjanglende opptreden skal man lete lenge etter hos millionselgende rockeband.

Det fantes riktignok to hederlige unntak. ”Special K” var den siste låta før ekstranumrene, og den ble spilt som den skulle. Den andre var avslutningen ”20th Century Boy” – den minst typiske Placebo-låta av dem alle.

Fy skam, gutter. Gå hjem og øv.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky