Lucinda Williams: Essence

Den som venter på noe godt skal få, heter det. Den beste inkarnasjonen på dette noe forslitte ordtaket er uten tvil Lucinda Williams. Det har gått tre år siden hun ga ut det Grammyvinnende mesterverket Car Wheels On A Gravel Road. Tre år er riktig nok ganske kjapt til Lucinda Williams å være; på 22 år har hun gitt ut bare seks plater. Etter at Essence har snurret i CDspilleren kontinuerlig i et døgn er jeg likevel ikke i tvil om at hun ikke har forhastet seg - Essence er strålende!


Essence har Lucinda Williams tonet ned fra Car Wheels On A Gravel Road. Med unntak av "Get Right With God" og tittelsporet, er alle låtene på Essence nokså neddempet: Fra den melankolske poplåten "Out Of Touch" som har et refreng som Walkabouts gladelig hadde gitt både sine venstre og høyre hender for å ha skrevet, den slentrende og sexy "Are You Down", til de utenomjordisk vakre "Blue" og "I Envy The Wind".

Lucinda beveger seg fremdeles i landskapet mellom country, no depression og pop. På Essence har hun fått med seg et stjernelag musikere: Jim Keltner, Bo Ramsey, Charlie Sexton m.fl., i tillegg til gjesteopptredener fra storheter som Ryan Adams og Gary Louris. Til sammen gir disse Lucinda Williams' låter en fabelaktig innpakning; tett men samtidig skjør, stødig men samtidig slentrende.

Basisen er tradisjonell gitar, bass og tommer som krydres på en usedvanlig delikat måte med et hammondorgel her og en fiolin der - og ikke minst - vokalharmonier som får Lennon/McCartney til å høres ut som Olga Marie Mikalsen.

På toppen av dette kommer Lucinda Williams sensuelle og innsmigrende stemme som levner lytteren i total beruselse. Totalt er dette så bra at det av og til føles som om jeg skal få hjertefeil. Hvis man kan tenke seg det beste fra Chan Marshall, Lisa Germano og Victoria Williams, så begynner man å nærme seg.

Essence er allikevel på ingen måte nyskapende. Den flytter ingen grenser eller setter en ny agenda,- den er rett og slett bare usedvanlig godt håndverk. Det vil overraske meg stort om denne ikke havner på min Topp 10-liste for 2001.

Essence er balsam for sjelen, fløte for hjernen og fløyel for ørene.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Lucinda Williams hever røsten

(01.02.26) Snakk om å finne tidsånden, være i takt med sin samtid. Lucinda Williams blir ikke invitert til Det hvite hus så lenge Donald J. Trump holder hus i 1600 Pennsylvania Avenue NW.


Lucinda Williams kler Abbey Road

(10.12.24) Lucinda Williams har i rask rekkefølge gått løs på Tom Petty og Bob Dylan. Nå er turen kommet til The Beatles.


Lucinda Williams - grovkalibret og kledelig punk-aktig

(27.04.20) Når pandemien grasserer og ingenting henger på hengslene, er det alltids betryggende at noe er som det bestandig har vært: Lucinda Williams synger fortsatt som om noen har lempet et lass med pukk ned i gapet hennes.


Charles Lloyd & Lucinda Williams – et møte mellom motsetningsfylte giganter

(26.04.20) Dette albumet er noen måneder gammelt, og havna dessverre i grøfta i tidslinja før PULS ble vekket til live igjen. Derfor er det på tide å trekke det opp igjen.


Sjeldne låter fra Ryan Adams, Johnny Cash og Lucinda Williams utgis

(13.08.03) Sjeldne og ikke tidligere utgitte låter med artister og band fra det amerikanske plateselskapet Lost Highway Records dukker opp den 23. september.


Lucinda Williams: World Without Tears

(29.04.03) Hun har lagd et sant helvete for sine forbindelser i en drøss plateselskap gjennom sin 25 år lange karriere. Om noen har vært bestemt på å så sine egne veier, så har det vært Lucinda Williams. Jeg tror vi skal være glad for det. Hun hadde helt sikkert ikke kommet opp med "World Wihtout Tears" om de hadde lykkes, de som en periode gjorde hva de kunne for å gjøre henne til en slags strait kloning av Bonnie Raitt. Vil du ha et album om kjærlighetens problemer, der nervene tidvis står ut av stereanlegget ditt?


Altfor flink, men heldigvis også funky!

(04.04.26) Thundercat? Joda, han er helt rå. Men han er også en del av den typen musikere som kan spille så avansert at det nesten blir ... slitsomt. Du vet, den «se hva jeg kan»-greia som ofte glemmer at noen faktisk skal høre på.


Åpen øving med Neubauten

(03.04.26) 25. april 2025 kom beskjeden mange fryktet: Alexander Hacke trakk seg fra Einsturzende Neubauten. For mange uoverkommelige uenigheter på personlige og profesjonelle nivåer, skrev han selv om årsaken. Hacke har tross alt vært bandets musikalske leder i flere tiår, hvordan skulle dette gå?


Fin dokumentar om Red Hot Chili Peppers

(02.04.26) En glødende, men sår dokumentar om Red Hot Chili Peppers' fødsel. "The Rise of the Red Hot Chili Peppers: Our Brother, Hillel" gir et intenst og levende innblikk i hvordan et av rockens mest særpregede band oppsto.


Raye sprenger glasstaket

(01.04.26) Om Rosalia var en overraskende opptur i fjor, er Raye årets Space-X-modell. Dette er nesten ubegripelig bra.


Bliss Quintet imponerer

(30.03.26) De er i ferd med å spille seg inn i elitedivisjonen. Bliss Quintet er ute med sitt fjerde album.


Brukspoeten Stalsberg

(29.03.26) Jeg veit om noen som ikke vil kalle dette kunst – ja, jeg tror jeg kjenner noen som mener denne samlinga tekster ikke en gang kan kalles poesi/lyrikk/dikt. Men det går ei klar linje fra Jan Erik Vold til Tom Stalsberg. Moderne, folkelige diktere, som gjerne har det med å falle på folkets lepper.