Lucinda Williams: World Without Tears
Hun har lagd et sant helvete for sine forbindelser i en drøss plateselskap gjennom sin 25 år lange karriere. Om noen har vært bestemt på å så sine egne veier, så har det vært Lucinda Williams. Jeg tror vi skal være glad for det. Hun hadde helt sikkert ikke kommet opp med "World Wihtout Tears" om de hadde lykkes, de som en periode gjorde hva de kunne for å gjøre henne til en slags strait kloning av Bonnie Raitt. Vil du ha et album om kjærlighetens problemer, der nervene tidvis står ut av stereanlegget ditt?
"World Without Tears" er sannsynligvis det mest rocka albumet Lucinda Williams har prestert. Likevel er det fullt av folk og country. Da er det kanskje ikke så rart, at eksempelvis "Real Live Bleeding Fingers And Broken Guitar Strings" låter som om Rolling Stones var backing-band?
Ikke nok med det: I "People Talkin" låter hun som det soleklare feminine svar på vokalisten Keith Richards.
Bandet som spiller er identisk med hennes live-band; Dough Pettibone (gitar), Taras Prodaniuk (bass), Jim Christie (trommer). De har gått i studio og spilt sangene, temmelig nøyaktig slik jeg tror de låter i levende live. Fabelaktig fint.
Brukte jeg utrykket "et rocka album"? Ja, men omtrent halvparten av de tretten låtene er - om vi snakker tempo - for ballader å regne. Og det er bare svært sjelden Dough Pettibone virkelig lar forsterkeren sin gjennomgå.
"American Dream", en talking blues, er i tillegg så laidback produsert at den kunne vært regissert av Daniel Lanois, mens tittelkuttet lukter Emmylou Harris lang vei.
Likevel snakker vi altså om et rock-album. Et stort rock-album jeg på det aller varmeste anbefaler deg å gå til innkjøp av.
Del på Facebook | Del på Bluesky