W.A.S.P.: Unholy Terror
Etter to år og det fullstendig unødvendige live-albumet "The Sting" er W.A.S.P. tilbake med nytt studioalbum. Denne gangen er det religion, politikk og dårlige foreldre som får på pukkelen. Det er jo en måte å få sinn i kok på, om enn på en ganske annerledes måte enn de sto for med sin singeldebut i '83; "Animal (Fuck Like A Beast)".
Blackie Lawless har skrevet all tekst og musikk, som han stort sett gjør når noe skal gjøres riktig. Med seg har han som på de siste to studioalbumene Chris Holmes, Mike Duda og Stet Howland. Men tidligere medlem og trommis Frankie Banali har også tatt seg turen innom studio for å hjelpe til.
Helt siden "The Crimson Idol" som kom i '92, har Blackie satt av litt plass i bookleten til å fortelle litt om det nye albumet, så også denne gang. Faktisk har han brukt hele tre sider på å fortelle om hensikten med"Unholy Terror" - som ikke er ment å være et blasfemisk verk. Han ønsker å rette en pekefinger mot religion og politikk, som han mener er med på å undergrave menneskers evne til å tenke selv.
Som sønn av en prest, gikk Blackie i kirken hver søndag til han fylte 18. Han brøt ut da han følte at Gud ikke var så rettferdig som kirken solgte ham som. Et par år etter gikk han den helt andre veien og søkte sannhet i det okkulte, før han fant ut at heller ikke det var noe for ham.
Han skriver at han ikke ønsker å kritisere noens tro, bare få folk til å tenke selv før de svelger hva de måtte få servert. Blackie er en mann som tar ansvar.
En av svakhetene til W.A.S.P. har ofte vært at de har vandret i egne fotspor - i alle fall med en gang, før man rekker å komme skikkelig inn i melodiene. Det var derfor en glede å høre mange nye låter på dette albumet. Musikkmessig grenser "Unholy Terror" mest til "The Headless Children" og "The Crimson Idol", noe de fleste vel vil oppfatte som et godt tegn.
Trommene, som jeg følte var havnet for langt bak i lydbildet på Helldorado, kommer heldigvis igjen tydeligere frem. De er kanskje ikke så fremtredende som på "Crimson" og "K.F.D.", men likevel - fremme.
Religion og/eller politikk er tema for tittelkuttet og "Charisma". Men også foreldre får altså så øra flagrer. "Loco-Motive Man" handler om en gutt på vei til skolen som planlegger å ta livet av medelevene, for så å ta livet av seg selv. Tittelen kommer av orden loco som jo betyr gal, og motive som naturlig nok er motiv. Blackie mener at foreldre selv må ta ansvar for hva som skjer med barna deres og ikke legge skylda på samfunnet når ungene gjør desperate forsøk på å få foreldrenes oppmerksomhet og kjærlighet.
Ellers kan det være verdt å nevne at "Eurphoria" er en instrumental ballade, noe som vel ikke akkurat er vanlig på et WA.S.P. album.
Likhetspunkter til tidligere låter? "Who Slayed Baby Jane" kan minne litt om "I Am One". "Wasted Wild Boys" har ting til felles med "Dirty Balls", mens "Raven Heart" har en begynnelse som tar oss halvveis til Alice Coopers "School's Out".
I tillegg var balladen "Evermore" ment å være en slags fortsettelse på "Forever Free" på Headless-plata, men Blackie ble aldri fornøyd med teksten. Ikke før nå. Og hører man på låta, er det ikke vanskelig å trekke paralleller til "Forever Free".
Det er moro når artister viser at de setter pris på fansen sin. Om det er noe vi ikke liker, er det artister som er så selvhøytidelige at de knapt nok kan se i vår retning. Så når Blackie bruker nesten en hel side i bookleten på det nye albumet på å takke en del av dem rundt i verden som har laget internettside om favorittbandet sitt, varmer det godt i hjertet. Tenker nok de som er nevnt er ganske stolte i dag.
Er du en av dem som har likt det W.A.S.P. har gjort tidligere, er det nesten sikkert at du også vil like "Unholy Terror". Det er fortsatt W.A.S.P. som vi kjenner dem, og stemmen til Blackie er selvfølgelig fortsatt umiskjennelig. Ikke like bra som min favoritt, "The Crimson Idol" - men så henger da også den veldig, veldig høyt!
Del på Facebook | Del på Bluesky