Rudolf Nilsen 100 år - hvor er Gyldendal og Oslo kommune?

Mange vil mene han er hovedstadens største dikter gjennom tidende. I dag, 28. februar 2001, ville Rudolf Nilsen fylt 100 år - uten at noen ansvarlige i Oslo kommune løfter en finger, enn si leser et dikt... Like tyst er det fra forlaget som forvalter hans dikteriske arv, Gyldendal. Dermed er feiringa tilsynelatende overlatt Lillebjørn Nilsen og Grappa Musikkforlag. Det er til å grine av.

Av Arild Rønsen // 28.02.01

---

Rudolf Nilsen ble aldri mer enn 28 år gammel, men rakk med sin dikting å bety atskillig mer enn summen av sine diktsamlinger og noveller.

Hans poesi kretser rundt så mange tema, ikke minst signerte han sinnsykt fine kjærlighetsdikt. Men først og sist var han Arbeiderdikteren; opptatt av både armodet og festen i storbyen - tydeligst kanskje, illustrert gjennom verselinjene han kom til å kalle "Nummer 13".

Men han nøyde seg ikke med å skildre proletarens liv og levnet; for Rudolf Nilsen førte hans innsikt i virkeligheten og nødvendigheten til at det føltes fullstendig umulig ikke å ta standpunkt i den politiske kampen. Og hvor kunne han vandre, om ikke under revolusjonens ildrøde opprørsfane?

Rudolf Nilsen var kommunist på sin hals, og lot sjelden sjansen gå fra seg til refse det han anså som pampeveldet i arbeider- og fagbevegelse:

I sekretariatet
de ligger ansvarsflate
og undgår bryderi
for landets industri.
Slik kryper de på maven frem
og fører kamp med fynd og klem
i sekretariatet

Ikke hans mest sangbare linjer, selv om Lars Klevstrand tidlig på 70-tallet makta å gi "En Sørgelig Vise" en fabelaktig tone. (Og LO-sjef Tor Aspengren kom til nok smertelig til å lære disse linjer utenat 50 år seinere...)

Men her skal du få noen linjer som forteller alt om at Rudolf Nilsen jo i bunn og grunn skreiv sanger.

Jeg kjenner en mening med livet.
Det er i de navnløses hær
å kjempe for arbeiderklassen
med tanke og sang og gevær.
"Bekjennelse"

Og kanskje ikke dette akkurat høvelig innledning til morgenmøtene i det borgerlige byrådet i Rudolf Nilsens by?

Men Gyldenda Norsk Forlag - hva tenker de på der i huset? De ga riktignok ut Rudolf Nilsens samlede dikt i 1999, men hva er årsaken til at de ikke utnytter det uomtvistelige salgsargumentet at "Nummer 13"s forfatter ville fylt 100? Hva har ikke Aschehoug fått til med 150-års jubileet til Arne Garborg?! En forfatter hvis verk definitivt ligger mye lenger unna en virkelighet det store gross av dagens lesende publikum vil kjenne seg hjemme i?

Mens man stiller seg slike spørsmål, er det bare å gratulere Grappa Musikkforlag med nyutgivelsen av "På Stengrunn". Det er snart 28 år siden albumet kom, og det var i sannhet i revolusjonens time at det ble gjenutgitt! En anmeldelse er rett rundt hjørnet, men her - under parolen "tvers igjennom lov til seier!", og uten Gyldendals tillatelse - her er diktet som slik jeg ser det kan forklare hvorfor Lillebjørn Nilsen, Lars Klevstrand, Jon Arne Corell, Kari Svendsen, Steinar Ofsdal og Carl Morten Iversen fant grunn til å sette melodi til og spille inn 16 Rudolf Nilsen-signerte tekster i 1973:

Her er "Storbynatt"

Jeg går og drømmer i den lange gate
på bunden av den milevide by.
Så langt jeg øiner løper denne flate,
som skinner med en glans lik valset bly
i skjæret fra de høie buelamper.
For det er natt. Og det er lyst og godt
her nede på de alsfalterte dybder.
Forlengst er dagen og dens mørke gått.

Nu er tiden da de gode sover.
En klokke slår den annen time inn.
Det runger langsomt fra et sted høit over
de mange buelampers hvite skinn.
Som i en veldig tunnel klinger lyden
av mine skritt imellem vegg og vegg.
En kvinne smyger hånden i min lomme,
og henger ved mig som en sulten klegg.

En prikk av lys blir synlig langt derhenne
hvor gaten ender i en loddrett sprekk
Det dirrer av en lyd jeg skulde kjenne...
og prikken blev en bil. Men den er vekk.
Jeg hører motorsurret langsomt svinne
langt inne mellem disse tause hus.
Men fjernt, som fra en kjempestor konkylje
slår byen ut sitt monotone sus.

Og varm av lykke går jeg her og kjenner
i dette dyp har jeg mitt hjem, min rot.
For her er alltid skapt av menneskehender -
fra lyset ned til stenen ved min fot.
Her blinker ingen stjerner gjennem natten
som stumme trusler om en evighet,
hver hvisker ikke mulmet mot mitt øre
sin uforståelige hemlighet.

Nærmere det aller beste i Bruce Springsteens dikting har antageligvis ingen norsk tekstforfatter kommet.

Kulturkanalen NRK2 bringer i kveld en dokumentar om boksepromoteren Don King - han med håret - som sin hovedattraksjon.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky