King of poor mans trash!
Når Ramones-comeback'et likevel lar vente på seg, hva er vel et mer naturlig substitutt enn å gå å høre orginalbassist Dee Dee gjøre halve best-of-katalogen med gamle Ramones-klassikere? Og når det i tillegg gjøres gjøres på en intim klubbscene som So What!, kan det låta så rølpa og trasha det vil, og likevel gi publikum full valuta for penga!
Dee Dee Ramone / /
Supportbandet Silver er en positiv erfaring. Stooges/Slaughter & The Dogs-inspirert pønk/HC, med en energisk og karismatisk vokalist som hadde energi nok å agere som om han hadde skutt opp ett g med makka før han gikk på scenen og et band som følger bra opp.
De har ikke gitt ut noe ennå, men går snart i studio og spiller inn en demo. Mot slutten drar de en cover av TNTs første singel "Harley Davidson", på kødd, håpa jeg - men akk. Dermed avslører de en alvorlig brist i dømmekraften, som senker helhetsinntrykket, men jeg er likevel sikker på at vi får se mer til dem seinere.
Dee Dee har hatt en brokete karriere siden han forlot moderbandet i '89. De første rap-greiene han ga ut som Dee Dee Kings, tvang ham raskt tilbake til pønkrocken, og i brorparten av 90-tallet har han gitt ut skiver med lettere omskrevne Ramones-låter og covere av sine samtidige.
De drar i gang før lydmannnen rekker å stille inn spakene, ingen vokal, bare et jævli kjent riff, er det ikke... jo selvfølgelig "Rockaway Beach"! Tøøft!
Vokalen kommer på plass midtveis i låta og høres litt uvant ut. Iallefall for oss som hører Joeys stemme i det indre øret, men det driter vi i nå!
Bandet kompenserer alt de kan med masse øs og energi. Alikevel låter det rævva og Dee Dees gitararbeid henger ikke sammen med resten av kompet. Men det er trash'a og tøft og deilig å høre livelyden av en klassiker.
Bandet gjør seg kjapt ferdig og teller seg inn i "Teenage Lobotomy". Dee Dee og kjæresten/bassisten Barbara veksler på å synge. Det burde de ikke gjort, Barbara er en habil bassist, men å synge samtidig blir for mye for de tynne skuldra hennes.
Neste låt, "I Don't Wanna Die In The Basement" er som dere skjønner en lettere omskrevet versjon av "I Don't Wanna Go Down To The Basement" men i motsetning til på den siste skiva deres, Hop Around , ligger den helt opp til Ramones', minus de få orda i teksten.
Dee Dee klager over dårlig air-condition, men alle skjønner at det bare er et påskudd til å vrenge av seg t-skjorta si og vise oss en kropp overlessa med stygge og småkuule tatoo'er i et vilt kollage.
Anyway, "Sheena Is A Punkrocker", "I Don't Care", "Beat On The Brat" og Thunderslåta "Chinese Rock" følger, før de endelig begynner å promotere den nye skiva gjennom "R'n'R Vacation In L.A.". Med Barbara på vokal låter det nærmere The Runaways (stønn) enn The Ramones.
 DEE DEE: Patetsik, men moro (Foto: Jari-Pekka Laitio) |
Det blei med forsøket. Snart er vi tilbake til 70-tallet i form av "Cretin' Hop" og "Gimme Gimme Shock Treatments", og jeg føler meg bønnhørt i "I Dont Want To Walk Around With You", "I Wanna Be Sedated" og "Pinhead". Hva gjør det vel at det låter dass, når vi får poge og svette og spytte og oppføre oss som drittunger igjen!
"Pet Sementary" og "Judy Is A Punk" avslutter settet, men alle skjønner at det bare er en fleip. Dee Dee går ikke engang ned fra scenen, men bare venter til publikum får vist hvor mye vi dyrker kveldens avgud.
"53rd & 3rd" blir "38th & 8th", men låta er den samme (i motsetning til på skiva) og avløses av det Dee Dee introduserer som en av sine favoritter, "Please Mr Postman". Som heller ikke låter overbevisende, men i kveld er vi veldig overbærende.
Etter "Come On" og noe som hørtes ut som en Thunders-cover uten at jeg klarer å komme opp med rett svar, går trioen av scenen igjen og de fleste har fått nok.
Smart måte å avslutte på, hvis du ikke er hypp på å gå på igjen; å spille noen litt slappe ikke-Ramones-låter, mener jeg.
Men der tar jeg feil, bandet kommer ut igjen, etter at nesten all applaus har ebba ut, og drar opp tempoet igjen med "Loudmouth", "Shock Treatments" og "Basement", før Dee Dee gjør den siste låta han sang og spilte på i Ramones før han gikk solo, "Wart Hog".
Det er morsomt, passe patetisk og barnslig, men den friheten tar vi oss gjerne, jeg og alle de 150 andre gamle og unge pønkerne som fant veien til en liten, hemmelig dør til fortida i går kveld.
By the way, TV Smith fra gode, gamle Adverts skal til Finland i juni. Gjør meg en tjeneste: mail So What! sowhat@sowhat.no og krev TV Smith & Punk Lurex OK dit for mellomlanding! Han gjorde minst 10 Adverts-låter på den nylig avslutta UK-turnéen!
Del på Facebook | Del på Bluesky