Gothindustrialgrungegazemetalcore
Algoritmene sendte meg forleden til Maria Brink. Det som skulle bli In This Moment ble dannet i 2005 av gitarist Chris Howorth og vokalist Brink, de ga ut debutskiva i 2007 og «Witch» er deres niende skive. De er tydelig inspirert av Nine Inch Nails - i så stor grad at de har gitt ut tre eller fire coverlåter.
Jeg er veldig glad i disse algoritmene. Den samlede diskografien til In This Moment varer i sju timer og elleve minutter. Jeg hadde vel lastet ned hele innen jeg hadde kommet til tredjelåta på «Witch». «Crawl» er noe av det råeste jeg har hørt på lenge. Den kryper inn i alle nervene og slipper ikke taket. Men før det har vi «Shame» som er den beste introduksjonen til skiva – den begynner så snilt og harmløst før Brink åpner munnen og brøler.
In This Moment begynte som et interessant metallband med greie låter, som ble løftet til noe ekstremt lytteverdig og tøft av stemmen til Brink. Progresjonen i utgivelsene deres har vært god, og godt selskap til en halvannen mils gåtur.
I 2014 slapp de femteskiva «Black Widow», og overgangen fra mainstreammetall til en helt særegen stil var komplett. Elektronisk gothindustrialgrungegazemetalcore. Og det som plutselig var et interessant og dyktig band, ble en ørliten avhengighet der jeg vandret og vurderte om jeg skulle gå litt lenger bare for å høre mer.
Låtlista til «Witch» er smått imponerende. Hele tre coverlåter, klassikere av The Police, Nine Inch Nails og Pink Floyd. Gjestevokalister inkluderer Kim Dracula og Kat Von D. Ambisjonene er skyhøyt underlige, med andre ord.
Bandet har hatt stabil besetning de siste ti årene. Foruten vokalist Maria Brink som også spiller piano, finner vi Chris Howorth og Randy Weitzel på gitar, Travis Johnson trakterer bass og supertrommis Kent Diimmel er helt rå.
I likhet med tidligere utgivelser har «Witch» en god oppbygning låtmessig. Bandet sier selv at de ønsket å utforske dualitet, og det har de lyktes godt med. Industrielle "Crawl" flyter lett inn i den mer ambiente og svulstige "Into the Dark". Kim Dracula er et fantastisk tilskudd til "Heretic", men jeg sliter litt med å se hva Kat Von D tilfører Pink Floyd-klassikeren. Derimot har den fått en EBM-overhaling som jeg overhodet ikke hadde ventet – og det funker.
Det meste funker på denne skiva. I stor grad grunnet stemmen til Brink. Den er så allsidig, fra gåsehudhviskingen i begynnelsen på "Something I Can Never Have" til de brutale brølene i "Crawl". De egenkomponerte låtene er tidvis ekstremt bra. Likevel savner jeg litt intensiteten og merheten på «Black Widow» eller grooven fra «Ritual».
Nå er jeg kanskje i overkant streng, for ved første gjennomlytting ble jeg blåst litt av banen. Etter å ha vandret gjennom hele diskografien hadde jeg kanskje ønsket og forventet mer? Jo høyere kvalitet et band leverer, jo høyere krav stiller man til neste utgivelse.
Om jeg nå glemmer tidligere utgivelser, og bare bedømmer denne som enkeltstående album, så har ti av låtene havnet på favorittlista. Absolutt ei skive og et band jeg kommer til å ta med meg videre. Så er det bare å håpe at de beveger seg til Norge snart, for dette vil jeg se live!
Låtliste: Shame // I Want to Believe (feat. Rory Rodriguez/Dayseeker) // Crawl // Into the Dark // Sleeping with the Enemy // Wrapped Around Your Finger // Heretic (feat. Kim Dracula) // Father // Without Me There's No You // Another Brick in the Wall (feat. Kat Von D) // Something I Can Never Have
Del på Facebook | Del på Bluesky