Musikalsk varme fra Beverly Glenn-Copeland
Menneskelig varme, vennlighet og en følsom sart stemme var den store beholdningen når kanadiske Beverly Glenn-Copeland inntok Cosmopolite under Oslo World tidlig lørdag kveld foran et sittende publikum med sin blanding av musikaler, spirituals og barnesanger.
Beverly Glenn-Copeland / Cosmopolite / Oslo World / 31.10.26
Den snart 83-år gamle transen født i Philadelphia i USA har en bemerkelsesverdig tilstedeværelse og inderlig oppriktighet der han omfavner oss alle med hele sitt vesen. Vennlig inviterer han oss til å delta i en slags call and response der vi skal synge visse partier - møysommelig instruert av hans keyboardist og tangentmann.
Det er en ømhet og varme i den skjelvende stemmen og hele fremtoningen til denne mannen, født Beverly Anne Glenn 13.januar 1944. Han ble født inn i kvekersamfunnet, og er i dag praktiserende buddhist.
Det handler om forbindelser oss mennesker imellom, og om helbredende kraft. Flere ganger underveis takker Copeland publikum for sin auditive, lyttende gjestfrie tilstedeværelse. Vi får også høre at vi er de eneste som har skjønt at man ikke skal klappe ved slutten av en mer sørgmodig sang underveis.
Den aldrende artisten er diagnostisert med demens og må hjelpes av og på scenen med stokk.
Alex Samaras er musikalsk leder og keyboardist, samtidig som han leder allsangen.
Det er søtt, mange ganger nesten svulstig og klisjeaktig, men likevel både inderlig og ektefølt. Musikalsk er det ofte enkelt og nærmest rett frem, men skolert og håndverksmessig på plass. Både naivt og samtidig himmelsk rikt av dybde over disse hyllestene til kjærligheten og fellesskapet.
Hans bakgrunn med Sesame Street bidrar nok til den direkte kommunikasjonen. Glenn-Copeland har også en evne til å frembringe undring og nysgjerrighet. Interessant er det når han iblant stikker inn elementer av dansemusikken han drev med på 1980-tallet - og undrer om vi kanskje vil danse?
Enkelte publikummere lar seg bevege helt på gråten av den vakre contralto tenorstemmen og åndeligheten i rommet. Andre opplever det hele for forutsigbart eller spirituelt og smyger seg ut av lokalet lenge før konserten er ferdig.
En kort filmsekvens med fremvisning av en kort filmsnutt fra et didaktisk barneprogram med Beverly Glenn-Copeland og diverse tøydukker var pauseinnslag underveis.
Artisten beretter at han ikke skriver låter, de kommer til ham. I tilfellet med "Prince Caspians Dream" tok det hele 30 år før han var moden nok til å få ut alle strofene fra de guddommelige kreftene. Sluttresultat er vel det nydeligste, mest magiske øyeblikket vi får være med om denne kvelden?
Life is a part of love
The living art of love
Life is the heart of love, this I know
I give my days into its keeping
Though sometimes laughing, sometimes weeping
For love's the hand beneath its end and flaws
Ytterst sjelfullt.
"Upwards and Onwards", med sin arrangerte singalong, gjør at en feelgood atmosfære brer seg.
Afrokanadierens følsomme stemme besnærer, og menneskeligheten bidrar til undring og refleksjon. Men direkte frelst ble nok ikke denne anmelder denne kvelden. Jeg angrer likevel ikke på at jeg dro. Dette var en spesiell og fin opplevelse som bekreftet menneskelig godhet, sunne verdier og påminnet meg en annen mer naiv og godhjertet tidsepoke.
Del på Facebook | Del på Bluesky