Når du ikke trenger enda en ny låt
Det er vanskelig å høre Machine Dream uten at tankene før eller siden går til «Blade Runner». Ikke fordi norske Tomas Nerbø Smågesjø forsøker å gjenskape Vangelis, men fordi musikken befinner seg i det samme grenselandet mellom teknologi, melankoli og forestilte framtider. Dette er elektronisk musikk som først og fremst vil skape bilder.
Machine Dream: Metanoia - Drømmer kodet i nuller og ettall
Machine Dream sitt andre album "Metanoia" er bygget rundt et strengt premiss: Alt skapes digitalt. Produksjonen foregår utelukkende på laptop, uten innspilte instrumenter, så sampling, syntese og digital lydbehandling er hele verktøykassen.
Det kunne fort blitt en teknisk øvelse. Det blir det heldigvis ikke.
Smågesjø er nemlig mer interessert i hva teknologien kan fremkalle enn i teknologien i seg selv, fordi bak den digitale konstruksjonen finnes det overraskende mye varme, uro og melankoli. Maskinene får lov til å drømme.
Referansene ligger ganske åpent i landskapet. Vangelis og Klaus Schulze finnes i de brede klangflatene og den filmatiske romfølelsen. Kraftwerk spøker i bakgrunnen når uttrykket blir strammere og kjøligere, mens DJ Krush kan anes i mørkere teksturer og sampleestetikken. Andre steder peker den komplekse lydbehandlingen mot et nyere, mer futuristisk elektronisk uttrykk à la Sinjin Hawke.
Men Machine Dream fungerer best når man slutter å lete etter referansene, fordi dette er først og fremst musikk som lever av helheten. Enkeltsporene er mindre interessante enn bevegelsen gjennom materialet. Musikken arbeider langsomt med rom, teksturer og kontraster. Noen partier er nesten vektløse, mens andre er tettere og mer urolige.
Man føler kanskje en viss tilbakeholdenhet i lydbildet av og til, men det er nok også en viktig del av identiteten. Machine Dream forsøker ikke å vinne lytteren med åpenbare melodiske kroker eller store forløsninger. Musikken krever tid, gode hodetelefoner og helst litt mørke rundt seg.
Det er rett og slett befriende.
Smågesjø har så klart ikke funnet opp det elektroniske framtidslandskapet på nytt. Skyggene fra pionerene er for tydelige til det. Men han har bygget sin egen avdeling av det, som er et mørkt, detaljrikt og konsekvent univers som belønner den som blir værende.
Machine Dream er musikk for de øyeblikkene der man ikke trenger enda en låt.
Man trenger et sted å forsvinne inn i.
Del på Facebook | Del på Bluesky