Når du ikke trenger enda en ny låt

Det er vanskelig å høre Machine Dream uten at tankene før eller siden går til «Blade Runner». Ikke fordi norske Tomas Nerbø Smågesjø forsøker å gjenskape Vangelis, men fordi musikken befinner seg i det samme grenselandet mellom teknologi, melankoli og forestilte framtider. Dette er elektronisk musikk som først og fremst vil skape bilder.


Machine Dream: Metanoia - Drømmer kodet i nuller og ettall
Machine Dream sitt andre album "Metanoia" er bygget rundt et strengt premiss: Alt skapes digitalt. Produksjonen foregår utelukkende på laptop, uten innspilte instrumenter, så sampling, syntese og digital lydbehandling er hele verktøykassen.

Det kunne fort blitt en teknisk øvelse. Det blir det heldigvis ikke.

Smågesjø er nemlig mer interessert i hva teknologien kan fremkalle enn i teknologien i seg selv, fordi bak den digitale konstruksjonen finnes det overraskende mye varme, uro og melankoli. Maskinene får lov til å drømme.

Referansene ligger ganske åpent i landskapet. Vangelis og Klaus Schulze finnes i de brede klangflatene og den filmatiske romfølelsen. Kraftwerk spøker i bakgrunnen når uttrykket blir strammere og kjøligere, mens DJ Krush kan anes i mørkere teksturer og sampleestetikken. Andre steder peker den komplekse lydbehandlingen mot et nyere, mer futuristisk elektronisk uttrykk à la Sinjin Hawke.

Men Machine Dream fungerer best når man slutter å lete etter referansene, fordi dette er først og fremst musikk som lever av helheten. Enkeltsporene er mindre interessante enn bevegelsen gjennom materialet. Musikken arbeider langsomt med rom, teksturer og kontraster. Noen partier er nesten vektløse, mens andre er tettere og mer urolige.

Man føler kanskje en viss tilbakeholdenhet i lydbildet av og til, men det er nok også en viktig del av identiteten. Machine Dream forsøker ikke å vinne lytteren med åpenbare melodiske kroker eller store forløsninger. Musikken krever tid, gode hodetelefoner og helst litt mørke rundt seg.

Det er rett og slett befriende.

Smågesjø har så klart ikke funnet opp det elektroniske framtidslandskapet på nytt. Skyggene fra pionerene er for tydelige til det. Men han har bygget sin egen avdeling av det, som er et mørkt, detaljrikt og konsekvent univers som belønner den som blir værende.

Machine Dream er musikk for de øyeblikkene der man ikke trenger enda en låt.

Man trenger et sted å forsvinne inn i.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.