Miles Davis (1926 - 1991)
Kjære Miles!
Ja, jeg skriver Miles. Ikke fordi jeg ved et par anledninger fikk gleden av a trykke hånda di, men fordi du er min beste musikalske venn.
Akkurat nå er det midt på natta, og det er gått to døgn siden jeg fikk vite at du er borte. På platespilleren ruller yndlingsplata mi; den jeg ikke ville bytte bort mot en million Guns 'n Roses-LPer: "In A Silent Way". Oppå John McLaughlin, Tony Williams og Joe Zawinul legger du dine skjøre trompet-toner. Ingen andre kunne dette. Hvordan fant du egentlig ut av det? Mange har forsøkt å finne nøkkelen din, men hemmeligheten fikk du heldigvis ta med deg.
Jeg så deg mange ganger på scenen, mest med bandet du danna etter ditt siste come-back. Men mest av alt så jeg deg i Molde, 1984. Gud veit hvor mange jeg har fortalt historia om den konserten til! Sånne opplevelser trur jeg ikke menneskene får mer enn én gang i sitt liv, og for meg ble det du som åpna gaven. Jeg trur himmelen må være slik; sånn som da du spilte "Time After Time".
Jeg har lest boka di, og har fatta at du ikke akkurat levde noe streit og strømlinjeforma liv. Kanskje skulle jeg ikke være trist, men takke for at du skar klar så lenge som i 65 år? Mange av dine samtidige kolleger dukka under i ung alder. ‘Bird, Coltrane ... Jeg elsker dem, men de fikk aldri samme tak på meg som du. Antageligvis fordi du aldri syns du hadde fått nok. Du var med på bebop-eksplosjonen, du ble selve begrepet "cool" - men så var ikke Charlie Parkers retningslinjer lenger dugandes. Du utfordra selve det tonale system, og kom opp med ei plate som den dag i dag er sjokkerende i all sin eleganse: "Kind of Blue".
Var det virkelig first take, alt sammen? Så vidt jeg kan forstå var det her du virkelig begynte å bli Sjef. Ikke bare insisterte du på å spille annerledes sjøl, du dro med deg resten av gjengen i samme slengen. Og sånn fortsatte det: Hva hadde Keith Jarrett, Herbie Hancock, Joe Zawinul, Ron Carter og Tony Williams vært uten din ledelse på 60-tallet? Du ville sikkert snøfta av sånne tanker, men jeg har snakka med flere av dem. I dette spørsmålet har du ikke en sjans.
Du spydde ut plater på denne tida. Kreativiteten var tilsynelatende uten grenser. Jazz-verdenen satt med åpen munn, og "Miles-kvintetten" ble en målestokk ingen musiker kom utenom. Det er vel forresten å ta litt hardt i. Rolling Stones og de gutta der (minus Charlie Watts) hadde vel knapt hørt om deg. Til gjengjeld hadde du et nært forhold til en viktig grein av deres inspirasjonskilder: James Brown. "I tida før 'In A Silent Way' hørte ikke Miles på annet enn James Brown," sa Wayne Shorter til meg for noen år siden. "On The Corner", mente du - og skapte jazz-motstykket til "Sex Machine". Black man rules, OK?
Da du forsvant etter ei ulykke, trodde jeg virkelig det var slutt. Men du ville noe annet. Som en mann midt i femtiåra kom du ikke bare tilbake - du kom tilbake med et helt nytt konsept. "Miles goes pop," fnyste mange da du spilte inn Michael Jackson-låter. "Don't you Miles me!", snerra du tilbake. Så kom "Tutu" - og den var det ikke så mange som hadde mage til å avvise.
Jeg ser at spekulantene allerede driver og grafser i dødsårsaken din. La dem grave. For meg kan ikke all verdens skandaler fjerne bildet jeg har på netthinna fra sist gang jeg så deg på Sardine's. Du spilte en stille blues - det var jo egentlig det du dreiv med hele livet ditt - og vandra scenelangs. Jeg satt nærmest scenekanten, på gulvet. Tilfeldighetene ville at du stoppa koret ditt mens du befant deg på armlengdes avstand. Et øyeblikk nølte du, og lot tunga stryke kjælent over munnstykket. Så slapp du hornet, og senka samtidig brillene.
Shhh. Peaceful.
Del på Facebook | Del på Bluesky
Miles Davis snudde det meste på hodet. Opptil flere ganger. Også pop-musikk.
(06.12.20) Kan du gjøre et forsøk på å tenke deg den perfekte blandinga av jazz og pop? Miles Davis.
Strålende dokumentar om Miles Davis
(09.04.20) «Vil du skape noe, må det handle om forandring.» Miles Davis, i et nøtteskall.