Hun spiller på det trygge, Courtney Marie Andrews
Courtney Marie Andrews er ute med sitt tiende album, etter en karriere som strekker seg over mer enn to tiår. «Valentine» består av ti spor som samlet sett byr på lite uventet og lite banebrytende indie folk i klassisk singer–songwriter-tradisjon.
Vokalen til Andrews bærer godt. Den er ren, varm og preget av et tydelig sørstats-akkompagnement og en sterk forankring i country, kvaliteter mange kjennere vil applaudere. Varmen i stemmen hennes er umiskjennelig og behagelig.
Samtidig utfordrer den aldri. Tvert imot sitter jeg igjen med et inntrykk av at Andrews spiller usedvanlig trygt, som om absolutt ingen risiko skal tas. Ikke en eneste gang. Resultatet er et album som føles uforløst, nesten som et vedvarende antiklimaks.
Melodisk er situasjonen mye den samme. Kassegitaren trakteres kontrollert, trygt og taktfast, mens trommer og bass heller ikke fungerer som pådrivere for noen utskeielser i denne musikalske sammenkomsten.
Her er hun i en noe mer spenstig live-utgave:
Andrews drar vokalene ut i lange, seige fraser i de fleste låtene. Sammen med det som kan beskrives duvende psykedelisk fløyte/synthspill i «Outsider» blir helheten for meg både tung og langdryg.
«Magic Touch» løfter stemningen betraktelig og byr på etterlengtet variasjon. Her er måten Andrews bruker country-stemmen sin både innbydende og sjarmerende. Jeg strekker hals og vil ha mer. Men jeg får aldri mer. Også denne låten ender opp med å være for forutsigbar og for trygg innenfor visesangens rammer.
«Little Picture of a Butterfly» skiller seg noe ut, med en interessant kombinasjon av native-inspirerte lydinnslag og en mer spennende bassføring.
Likevel er det ikke nok til å forhindre at «Valentine» for meg havner i kategorien bakgrunnsmusikk, et album som er pent å høre på, men som sjelden krever full oppmerksomhet.
Del på Facebook | Del på Bluesky