Geir Sundstøls genistrek

Maestro Sundstøl holder stramt i taktstokken. Dette, til tross for at han aldri hadde noe orkester å dirigere.

Av Arild Rønsen // 28.05.25

Åpningskuttet «Mats» er komponert over et riff skapt av ståbassist par excellence, Mats Eilertsen. Når jeg skriver «riff», vil jeg kanskje få noen til å tenke i retning «Smoke on the Water» eller «(I Can’t Get No) Satisfaction». Det er ikke meninga.

For det gjennomgående trekket ved disse ni låtene er faktisk vakker melodiføring. Innimellom får jeg Garbarek-feeling, slik han presenterte seg med bestillingsverket til Moldejazzens 30-årsjubileum, «Molde Canticle».

Samla sett framstår «Sakte film” som et orkesterverk, planlagt og instruert ned i den aller minste detalj. Ikke mindre enn 14 utøvere bidrar, spesialplukkede kunstnere som trakterer et vell av forskjellige instrumenter. Mye av musikken bygges rundt vakre lydlandskap som i hovedsak legges ut av strykere.

Det fins forskjellige måter å gjøre opptak på; du fikk kanskje med deg innspillinga av Signe Marie Rustads kommende album. «Sakte film»-produksjonen er den rake motsetning til live-i-studio. Sundstøl kan opplyse at de «sjelden var mer enn to tilstede i gjerningsøyeblikket».

Utallige timer med nitid klipp- og lim. Men det låter som om alle 14 var i studio samtidig!

Rundt omkring og midt inni dette musikalske universet svever streng-magikeren Sundstøl, nå også som utøver av harmonica i stil med Sigmund Groven og Stevie Wonder, ikke blues harp – og munnspillet er bare ett av 27 forskjellige instrument han behandler undervis.

En antydning til blues? «Maroder misjonær». Med «Beveg» drar vi i østerled, mens «Snille spøkelse» byr på poesi tett innvevd i musikken. Men det blir egentlig helt feil å kommentere enkeltlåter.

«Sakte film» er et ambisiøst prosjekt som bør konsumeres i sin helhet, som et enhetlig verk. Om jeg sier det er vellykka gjennomført, blir det som et meningsløst understatement å regne. Dette er state of the art.