Johnossis uimotståelige nostalgi

Plutselig letter taket, murpussen i veggene dirrer, og nostalgien får full tenning. Dette er øyeblikket mange har ventet på.

---

Johnossi / Kulturhuset, Bergen / 07.02.25

Av Tineke Nagel // 11.02.25

---

Siden oktober 2024 har Johnossi saumfart Sverige, Danmark og Tyskland med sin "Forever Tour". Denne lørdagen var det Bergen og Kulturhuset sin tur til å ta imot de svenske rockerne. 600 konsertklare bergensere hadde beveget seg ut fra vinterdvalen for en kveld med nostalgi, energi og allsang.

Gutta fra Sverige drar det hele i gang med "Big Buck", "Gone Forever" og "Air Is Free" – en tre-retters aperitiff til en kveld spekket med musikalske tilbakeblikk fra de siste 20 årene. "San Antonio" følger tett på, og representerer det ferskeste fra albumet «Forevers».

Lydbildet er helt innafor: Høyt nok til å fylle rommet, men ikke så høyt at det skjærer ut. Bassen ligger tungt i kroppen, og balansen mellom vokal og instrumenter holdes så vidt i vater.

Kulturhuset, med sitt lave tak og harde betongvegger, gir et rått og tett lydbilde. Engelberts karakteristiske vokal bærer godt, men er sår og ruere enn forventet. Forklaringen kommer kjapt: Han er syk og har feber.

"Knall i padden!" roper en publikummer entusiastisk, som om sesonginfluensa er en grunn til skål og jubel. Oscar Bonde på trommer tar over kommunikasjonen, og drar oss videre inn i "Dead End" og "Party With My Pain" med drøy trommeføring.

Tunge, kraftfulle låter ruller gjennom Kulturhuset, og publikum er mer enn med. "18 Karat Gold" og "Heavens" løfter tempoet ytterligere, og Engelbert gir alt på scenen, som plutselig virker i minste laget for hans energi. Det er lite plass til utagerende rockeposering, men han gjør det beste ut av det.

Bandet stålsetter seg for å få enda mer liv i publikum og tester konkurranseinstinktet: "Vi var i Stavanger i går, og de sang HØYT på neste sang. Dere er vel ikke dårligere enn dem, er dere?" Publikum tar utfordringen, og med tittelsporet "Forevers" forsøker Johnossi å få allsang i gang. De lykkes sånn passe.

Responsen er god, men stemningen mangler et siste dytt. Vi forstår hva som må til når "Man Must Dance" smeller i gang. Plutselig letter taket, murpussen i veggene dirrer, og nostalgien får full tenning. Dette er øyeblikket mange har ventet på.

Så snur stemningen brått. Lyset dimmes, scenen tømmes, og Engelbert står alene i røyk og spotlys. Han starter en sart "Summer Breeze", som gir publikum tid til å trekke pusten. Det er pent, nesten poetisk. Halvveis i låten kommer et enda ømmere pianospill, og så glir han over i den vakre "For A Little While". En nydelig og melodiøs kombinasjon av to perler av noen ballader.

Kvelden balanserer videre mellom nytt og gammelt, og når "Roscoe" avslutter hovedsettet med en forlenget gitarsolo begynner noen i publikum å rope etter "What's The Point". Bandet forlater scenen uten så mye som et "ha det", og publikum lar seg ikke be to ganger om å kreve ekstranummer.

Johnossi kommer tilbake og gir dem "Into The Wild". Men det er "What's The Point" de virkelig vil ha. Og de får den. Det er klimakset de eldste i salen har ventet på. Det er nostalgien i sin reneste form. Og når siste akkord ebber ut, tar bergenserne på seg lua igjen og rusler ut i vinterkvelden. Helgen og minusgradene venter, men de fikk akkurat det de kom for: Et lite gjensyn med 20-årene sine, fra nesten et helt annet århundre.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky