A Covenant of Thorns - evig gyldig synth?
A Covenant Of Thorns er Scott-David Allen fra Seattle, WA. Atter en artist jeg aldri hadde hørt om hadde det ikke vært for Derek, men en ny favoritt for min del. Første gang jeg hørte på «Ashes», lurte jeg på om dette var noe remixet fra 80-tallet, for mer klassisk synth skal man leite lenge etter.
Så viser det seg at han har holdt på siden 1992, dette er femte fullengdeskiva og den tiende utgivelsen. Mer enn nok materiale å høre på videre, med andre ord.
«Ashes» er først og fremst en veldig behagelig skive å lytte til. Allen har en veldig spennende stemme, som gjør hele forskjellen. Dette er ikke musikk som er ment å terge eller provosere på noe vis. Ved første gjennomlytting tenkte jeg at den var kanskje litt ensformig, men likevel har den stadig havnet på spilleren. Og det skjer ikke med kjedelig musikk. Ukjent artist med døll musikk? Rett ut.
Noe var det likevel ved «Ashes» som gjorde at jeg sikkert har spilt den tjue ganger den siste måneden. Jeg tror kanskje kombinasjonen spennende tekster, klassisk synthmusikk og denne fascinerende stemmen gir en veldig fin helhet. Det minner om alle mine barndoms synth-helter, men i bedre innpakning. Vokalen minner tidvis om «The Hurting» (Tears For Fears, 1983) eller tidlig Depeche Mode (pre 1985).
Jeg trodde faktisk ikke at det fantes artister som lager så ren og klassisk synth nå, noenogførtiår etter at det hele begynte for alvor. Allen viser her at det ikke er nødvendig å overprodusere eller slenge på ekstra instrumenter og støy. Hvorvidt det var Leo Da Vinci som faktisk sa «Simplicity is the ultimate sophistication» vet jeg ikke, men denne skiva er vel et godt bevis på akkurat det.
Del på Facebook | Del på Bluesky