Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner

Full allsang med Ruel

Jeg må jo være ærlig: Denne konserten har jeg gledet meg til siden jeg anmeldte ”4th Wall” i mars. Det er så gøy å dra på popkonsert på Vulkan, for det er nesten litt Beatles tendenser. Mimi Webb var fantastisk, og selv om det var færre på Ruel (og mindre rusbrus) mistenker jeg at lydnivået fra salen var høyere i kveld. Selv supporten får massiv kjærleik, publikum er entusiastiske og gauler med.


Ruel / Vulkan Arena / 11.09.23


Vi hadde fotball-VM på storskjerm på et utested jeg jobbet, for mange år siden. Norge spilte mot Italia eller Brasil. "Har vi scoret enda" spurte jeg, etter et lengre brøl. "Niks. Du skjønner når vi gjør det." Jeg skjønte det etter hvert. Men brølet fra publikum når Ruel kommer på scenen, overgikk Norge som scoret mot VM-favorittene.

At det er full allsang gjennom hele kvelden sier seg selv. Selvfølgelig kan alle i publikum alle tekstene (unntatt jeg, da, bortsett fra til GROWING UP IS … som jeg i mars mente måtte bli ungdomshymne, og det har den helt klart blitt). Ruel er kanskje litt overrasket virker det som, rekker mikrofonen ut over publikum mange ganger, han synes tydeligvis det er gøy å være tilbake i Oslo (han spilte på Piknik i Parken i 2019).

"Thank you for the love, I love your energy, it's amazing!" Publikum elsker Ruel og Ruel elsker tilbake og gir alt han har og enda mer. Han er ung og kjekk, spiller piano og gitar, har en fantastisk stemme og utrolig bra låter - som han seffers har skrevet selv – han virker jordnær, sympatisk og ydmyk, og inntrykket fra "4th Wall" stadfestes. Ikke minst har han det moro på scenen og shower og danser. Og de fremste fire radene sto klare for å filme når han twerka etter oppfordring fra en plakat.

Det blir turnépremiere på ei låt fra 2020-epen. "Some people say it’s a cult favourite. Well, not a lot of people. But I say it." Vi fikk i det hele tatt et godt og assortert utvalg låter fra hans lange karriere. Han har tross alt rukket å bli 20 år og gitt ut tre eper og en cd. Jeg gleder meg til å følge ham videre, for dette er bare pur nytelse!

Australia har fostret musikalske storheter som Kylie, Nick Cave og INXS. Og nå kanskje Ruel. "Let's jump arou... Ooooh I keep getting distracted by all these fun gifts! That's wicked cool! Okay the troll is scary, but let's jump around!" Publikum er kanskje ikke så trent i å applaudere, men de tar det igjen på det vokale. Og gavene. Og allsangen. Og hoppingen, og viftingen, og dansingen, for når Ruel ber publikum gjøre noe – da tar man i og gjør det litt ekstra.

Og selv om publikum nok var 90% hunkjønn, virket det som om de resterende 10% også koste seg. Han er veloppdratt og takker hele crewet (det må være første gang jeg har hørt!) og selv om det er en standard, “kort” konsert, så går jeg ut i oslonatten og er fornøyd. Dette var moro. Litt for ofte gleder man seg til noe, og så blir det litt nedtur, men ikke i kveld. I kveld var jeg bare imponert og kjempeglad for at jeg får lov til å se så mange knallbra band!


Del på Facebook | Del på Bluesky

Ruel fra Sydney - ungt pophåp

(03.03.23) Jeg vokste opp med SAW (Stock, Aitken og Waterman) og boy bands og girl bands og min aller første konsert var med The Beach Boys som ifølge enkelte var det første boy bandet. Personlig var jeg mer på Bowie og Depeche, men man var omringet av elendig, glatt, overprodusert og uinteressant popmusikk.


Gothindustrialgrungegazemetalcore

(29.10.26) Algoritmene sendte meg forleden til Maria Brink. Det som skulle bli In This Moment ble dannet i 2005 av gitarist Chris Howorth og vokalist Brink, de ga ut debutskiva i 2007 og «Witch» er deres niende skive. De er tydelig inspirert av Nine Inch Nails - i så stor grad at de har gitt ut tre eller fire coverlåter.


Bildespesial: Høstsabbat 2026

(27.10.26) Høstsabbat er en eventyrlig reise i doom, hardcore og matall. Todagersfestivalen fortsetter å presentere underskogen av den mørke tunge rocken


Mørke linjer hos Fontaines D.C.

(27.10.26) I 1991 ga Massive Attack ut plata «Blue Lines» som på mange måter etablerte trip hop, og samtidig hadde en tittel som omfavnet melankolien og det mørke. Fontaines D.C. har også, særlig på de to siste platene «Romance» (2024) og nå «Dopamine Chamber», gått i en mørkere, mer industriell bakgate - selv om sola og håpet også viser seg en gang iblant i både musikken og tekstene.


Verdens beste Unni Wilhelmsen

(26.10.26) Unni Wilhelmsen er mye, det er jeg sikker på at alle som har vært i kontakt med henne vil være enig i. Derfor føles det helt naturlig å feire hennes første 30 år som scene- og plateartist på noe såpass offisiøst som en stor teaterscene.


Hip-hop forbrødring med .Paak og Cordae

(24.10.26) Det er ikke alltid livet blir enklere av å få penger på konto og suksess på CV-en. På «Heavy Is the Crown» tar Anderson .Paak og Cordae oss med inn i en verden der luksus, selvtillit og musikalsk overskudd møter familiekonflikter, dårlig samvittighet og voksenlivets mindre glamorøse sider.


Ei gitarplate for mørke høstkvelder

(23.10.26) For ei vakker plate! Et album å nyte – fra første til siste rille.