En problematisk konsert med Billy Strings
Han har vunnet priser og har fått spille med de virkelig store gutta som f.eks. Béla Fleck, Jerry Douglas, David Grisman, Stuart Duncan, Tony Trischka, Chris Thile, Sam Bush og Edgar Meyer på førstnevntes glimrende “My Bluegrass Heart”. En ære. Dog har jeg en mistanke om at han helst vil være pop-stjerne eller kanskje aller helst metal-stjerne. Han spilte metal i tenårene og nevner metal flere ganger i løpet av konserten. Han har nok hørt om norske metal-band.
Billy Strings / Rockefeller, Oslo / 29.11.22
Fingrene hans treffer strengene der de skal treffe, som man jo forventer av en profesjonell gitarist, og de treffer fort, som man forventer av en bluegrassgitarist. Så langt er alt greit. Han er bare kanskje ikke så veldig innovativ. Det blir fort mye av det samme.
Han spiller lenge. Når man tror han nærmer seg slutten på konserten skal han bare ha pause. Sånn cirka tre timer og et kvarter tok det hele. Det var kanskje litt i meste laget. Det skjer liksom ikke så mye. Strings og hans fire medmusikanter står der på rekke og rad, hovedpersonen sjøl ikledd tjukk strikkegenser som ser ut til å være innkjøpt i en av Oslos turistsjapper. Egentlig ser han så gutteaktig ut (han er tredve) at man tenker at det kunne være noe mor har strikka til ham siden han skulle til det kalde Norge der det visstnok går isbjørner i gatene.
Strings leder et kompetent band der felespilleren Alex Hargreaves kanskje er den som har kommet lengst i karrieren med rosende ord fra mandolinistene David Grisman og Mike Marshall og turnéer med Béla Fleck, Jerry Douglas, Grisman, Danilo Pérez og Sarah Jarosz bak seg. Resten av gruppa utgjøres av Billy Failing på banjo, Royal Masat på bass (han spiller på “Charm School” på nevnte “My Bluegrass Heart”) og Jarrod Walker på mandolin.
Publikum så ut til å elske det de fikk se og høre og bøtter innpå med øl til 104 kroner for 0,4 liter i plastglass. Det blir 130 kroner halvliteren, det. Det er kanskje akseptabelt nå for tida. Jeg slutta vel egentlig å gå på pøbb da halvliteren bikka femti.
Det virka å være en god del tilreisende inkludert mange amerikanere til stede, alle antakelig sultefora på country og bluegrass i øvre sjiktet. Det danses der det gjøres bittelitt plass i stilarter man ikke umiddelbart forbinder med bluegrass.
Mannen i suvenirbua selger t-trøyer med hippiemotiv og forventer betaling i euro. Det er noe usikkert hvordan det blir tatt imot når han kommer til England i neste uke.
Strings har et nytt album ute kalt “ME/AND/DAD”, satt sammen av sanger Strings far Terry Barber lærte ham da han var liten gutt, tradisjonelle sanger og sanger gjort kjent av George Jones, The Oak Ridge Boys, The Judds m.fl. Med seg har de felespillerne Michael Cleveland og Jason Carter, dobrospilleren Jerry Douglas, mandolinist Ron og banjospiller Rob McCoury og bassisten Mike Bub. Mor Debra er også med.
Første sett:
1. Red Daisy
2. The Likes of Me
3. Pyramid Country
4. Must Be Seven
5. Heartbeat of America
6. In the Morning Light
7. Hellbender
8. Everything's the Same
9. The Old Mountaineer
10. John Deere Tractor
11. Nobody's Love Is Like Mine
12. Dust in a Baggie
13. Away From the Mire
Andre sett:
14. The Fire on My Tongue
15. Ole Slew-Foot
16. Wargasm
17. Love and Regret
18. End of the Rainbow
19. Taking Water
20. Know It All
21. On the Line
22. Train 45
23. Freedom
24. Standing in the Need of Prayer
25. If Your Hair's Too Long (There's Sin in Your Heart)
26. Rank Stranger
27. Slow Train
28. This Old World
29. The Train That Carried My Girl From Town
30. Black Mountain Rag
31. Hide and Seek (med innslag av John Lennons “Norwegian Wood”)
32. John Hardy
Om bildene som følger denne lille omtalen:
PULS fikk først akkreditering for fotograf. Rundt kl. 13 konsertdagen fikk man så beskjed om at fotograf måtte medbringe gyldig koronatest for å få fotopass. Ved inngangsdøra var dette endra til at fotografen måtte ha undertegna fotoavtale for to dager sia for å få pass, noe PULS ikke hadde hørt noe om. Fotografen fikk slippe inn, men fikk valget mellom å sette igjen fotoutstyret i 1) gardeboben (som vel har en øvre grense for tap av gjenstanstander på tusen kroner eller noe sånt, noe som knapt dekker en genser; medbrakt fotoutstyr har en gjenkjøpsverdi på mellom nitti og hundre tusen kroner), 2) i et lite rom rett innafor inngangsdøra “for der er det jo alltid folk” eller 3) innelåst på vaktsjefens kontor. Det blei det siste og fotografen fikk komme inn, dog uten verktøy.
Saka er sjølsagt at Billy Strings forretningsførere (management) som amerikanske forretningsførere flest ikke ville ha fotografer og fant på elendige unnskyldninger for å slippe. Lokale arrangører følger villig opp.
Det er svært bekymringsfullt at norske konsertarrangører gjør knefall for utenlandske interesser og dermed vanskeliggjør nyhetsformidling. Utlendinger kan ikke tillates å ta med seg egen praksis og eventuell lovgivning og forvente at den skal gjelde i Norge.
Siden bilder og videoopptak tatt med mobiltelefon av publikum lot til å være i orden, er PULS’ bilder tatt slik. Så lenge kvaliteten er dårlig nok, er det altså OK.
Del på Facebook | Del på Bluesky