Kurt Cobain 1967-1994 - Talsmann for en generasjon som ikke hadde noe å si
Kurt Cobains liv var som en tegneserie. Det ble hans død også. Å blåse hodet av seg og etterlate en lapp som forkynner kjærlighet til kone og barn er både banalt og brutalt.
- Et skremmende portrett av Nirvana og Kurt Cobain.
- De fengende og nesten forutsigelig geniale pop-melodiene kombinert med et «stygt», støyende og metallisk uttrykk på grensen mellom hardcore-pønk og metall.
- Livet som startet i arbeiderklassestrøket i småbyen Aberdeen i staten Washington, og som endte på Seattles beste vestkant.
- Kontraster: Svart og hvitt, forutsigelighet og overraskelser.
Når han er borte, er det ikke bare en kjent rusmisbruker, svigermors mareritt og typisk rock’n’roller, men minst like mye en musikalsk drivkraft, som har forsvunnet.
Historien inneholder alt som kreves av en episk TV- eller tegneserie. Fattig barndom, intriger, dop, kjærlighet, flaks, rikdom, suksess, og nå altså død.
Tegneseriens første rute beskriver et helt vanlig arbeiderklassehjem i en litt reaksjonær del av småbyen Aberdeen i staten Washington. Faren var mekaniker og moren sekretær. De ble skilt da Kurt var sju. Skoletida var tung, og sammen med vennene sine drakk han, brukte dop, gikk på konserter og startet bandet Fecal Matter. De kom aldri over demostadiet. Kurt hadde alltid blitt sett på som en litt aparte kunstnertype. Han gikk på de merkeligste kunstutstillingene, og fant nesten veien til art-school, men møtte i stedet Chris Novoselic.
«Bleach»
Sammen startet de band. Chris spilte bass, mens Kurt tok seg av vokal- og gitararbeidet. De hadde alltid problemer med den jævla trommisen. Melvins’ Dale Cover var innom, mange andre også. Nirvana singeldebuterte i oktober ’88 med «Love Buzz»/»Big Cheese», og fulgte opp med albumet «Bleach» åtte måneder seinere. Her var Jason Everman ekstra gitarist, mens Chad Channing trommet. Begge utgivelsene kom på det lille Seattle-selskapet SubPop. Sammen med grupper som i første rekke Mudhoney, samt Tad, Fluid og Soundgarden, var Nirvana i spissen for en ny bølge av amerikanske band som skulle ta verden med storm. Sjangeren het grunge eller grønsj, og blant de få som fikk høre «Bleach», var det få som egentlig var i til om at Nirvana var blant de beste og viktigste representantene for Seattle-soundet.
Gjennombruddet
Ikke så mye skjedde. Bandet skiftet management, og de fikk overtalt Geffen til å signe bandet. I september ’91 kom albumet «Nevermind», som skulle forandre musikkverden. Gruppa hadde fått sin første langvarige besetning; trioen Cobain, Novoselic og trommeslager Dave Grohl (ex-Washington DC-bandet Scream). Plata solgte jevnt og trutt, uten å gjøre seg overvettes bemerket, før den tok fullstendig av da MTV begynte å vise videoen til singelen «Smells Like Teen Spirit». Første uke i 1992 var «Nevermind» nummer én på Billboardlista i USA – mer enn oppsiktsvekkende for ei skive som starter med ordene «Load up on drugs and bring your friends». Pr. i dag har albumet solgt 10 millioner eks. på verdensbasis – et eventyrlig salgstall uansett. Og dette er nok den presumptivt minst kommersielle skiva som noensinne har nærmet seg slike salgstall.
Ordenes tomhet
Ordene på «Nevermind» har allerede blitt gjennom-analysert av all verdens hobbypsykologer, som uten særlige problemer utpeker Cobain til hovedtalsmann for Generasjon X – de som ikke er opptatt av noe. Der Sex Pistols kalte skiva si «Never Mind The Bollocks, Here’s The Sex Pistols», er ikke Nirvana så opptatt av hva man skal gi blaffen i, her er det bare «Nevermind». Den amerikanske parodimesteren «Weird Al» Yankovic ga i 1992 ut skiva «Off The Deep End», der coveret er en remake av Nirvana-coveret. Vi finner også en coverversjon av singel-hit’n «Smells Like Teen Spirit» under navnet «Smells Like Nirvana». Etter de lettkjennelige gitar-riffene får vi tekstlinjer som «The lyric sheet’s so hard to find. What are the words? Oh, nevermind». På samme måte formidler ikke Nirvanas tekster noe budskap, og sier ingenting for de voksne, streite dustene i samfunnet. Likevel inneholder «Nevermind» sterkt beskrivende tekster om et samfunn som ikke lenger engasjerer jeg-personen Kurt. Derfor blir tekstene spekket med dop og vold – det hverdagen fylles av er det som teller. Den viktigste setningen i «Smells Like Teen Spirit» er simpelthen «Entertain us!».
Courtney Love
Cobain giftet seg med vokalist/gitarist Courtney Love fra gruppa Hole på Hawaii i februar ’92, og sammen fikk de datteren Frances Bean Cobain i august samme år. Dette skjedde etter en Europa-turné som blant annet ga oss et uopplagt Nirvana på Kalvøya og i Roskilde. På samme tid trykte Vanity Fair et intervju der Courtney Love kunne fortelle at hun og Kurt brukte heroin mens hun var gravid, noe hun senere har gått tilbake på. Familien var tilsynelatende lykkelige, og viste seg fram for første gang offentlig under utdelingen av MTV Awards.
Tegneserien har nådd kapittel nummer tre: Første kapittel er oppveksten og starten på bandet. Det andre viser et band i rask vekst og på vei mot toppen. I det tredje har (anti?)helten roet seg, tatt til fornuften og blitt en snill, stille og rolig familiefar. Slik var fasaden. Bak fasaden lå hele tiden en solid porsjon intriger og dopbruk. Bandet kranglet med plateselskapet sitt om hvordan album nummer tre skulle være. Ryktene surret om et totalt usalgbart produkt som bandet hadde laget bare for å gjøre selskapet forbannet. Uansett: Det tok tid. Samleren «Incesticide» kom i stedet for et nytt album i god tid før julesalget 1992.
Steve Albini
Første halvår i fjor var bandet i studio for å spille inn tredje-albumet. Tidligere hadde de benyttet seg av SubPops husprodusent, Jack Endino, til den tunge metalliske debutskiva «Bleach» og grønsjmeister Butch Vig til den betydelig mer poppe «Nevermind». Denne gang var det tid for underverdenens hippeste og mest støyende knappeskruer – Steve Albini. Med en merittliste som inkluderer japanske støylag, samt grupper som Wedding Present, Breeders, Jesus Lizard, Pixies, Killdozer og sine egne band Big Black og Rapeman, er ikke Albini kjent for sine kommersielle produksjoner. Ryktene om at det skulle bli et album Geffen ikke kunne godta, toppet seg da det ble fortalt at R.E.M.-produsent Scott Litt var tilkalt for å ta seg av remiksing av skiva. På det ferdige produktet er det bare to låter som er kreditert Litt. Omsider kom det ordentlige oppfølgeralbumet til «Nevermind» - «In Utero».
Takk til Frances Bean
Arbeidstittelen «I Hate Myself And I Want To Die» var forlatt, og albumet het «In Utero». Selvsagt var en av personene på takkelista Frances Bean Cobain – den personen skiva nok var tilegnet. Det var jo hun som hadde befunnet seg i mors liv. «In Utero» solgte ikke så bra som forgjengeren, men det var det heller ingen som hadde regnet med. «Alle» skulle være viderekommende grønsjere, og Nirvana var bandet som hadde startet det. Alle hadde hørt om dem, og dette kunne man ikke like.
Etter utgivelsen av skiva, har bandet tatt for seg landeveien i USA, og hatt en vellykket turné der. I februar i år fant bandet veien til Europa, og turneen som skulle ta dem til blant annet Sverige og Danmark gikk også fint.
Generalprøve
4. mars fikk vi så generalprøven på «la grande finale». Det ble meldt at Kurt Cobain lå nesten død i et «irreversibelt koma» ved et sykehus i Roma. Han hadde tatt en «uheldig overdose» av downers, sovemiddelet Rohypnol og sjampis. I et døgns tid svevde han mellom liv og død, før han våknet til liv igjen. Det første han ønsket seg var jordbær-milkshake og sigaretter. Resten av turneen ble selvsagt utsatt. Kurt skulle hjem for å slappe av. Courtney Loves band Hole er i ferd med å slippe oppfølgeren til sitt vanvittig sterke og spennende debut-album «Pretty On The Inside» fra ’91. På tross av hva engelske, skandinaviske og norske aviser og musikkmagasiner velger å ønske seg, er parallellene mellom Sid & Nancy og Kurt & Courtney bare på overflaten. Selv om Courtney har blondt hår, er hun ikke nok en dum blondine. Hun er en kreativt interessant artist som vet hva hun vil og som får det til. Det nye albumet skal ha den skremmende velpassende tittelen «Live Through This», og dersom ingen planer forandres, slippes den til uka. Bandet la ut på en Englandsturné - som nå selvsagt er avbrutt – 4. april.
The Stupid Club
I mellomtiden hadde Cobain forsvunnet. Kurts mor fortalte til en lokal avis at sønnen har vært savnet i seks dager, og at hun fryktet at han hadde meldt seg i «the stupid club». Ingen var i tvil om hva hun mente, og det viste seg at hun hadde rett. På formiddagen fredag 8. april fant elektrikeren Gary Smith liket av Kurt Cobain hjemme i Cobains luksusleilighet i Seattle. Han hadde skutt seg gjennom hodet, og ved siden av ham lå et avskjedsbrev der han erklærer sin kjærlighet til Courtney og Frances Bean, og som slutter med linjene «I love you. I Love you.»
Tegneserien er over for Kurt Cobains vedkommende. Noen nye ruter er lagt til. De første har vært klare lenge. De neste må tegnes på en ny måte siden hovedpersonen ikke kan ta del på vanlig måte. I første rute finner vi «Pennyroyal Tea», som for lengst er bestemt som singel nummer tre fra «In Utero». Deretter begynner nok den tradisjonelle plateselskapsmelkingen. Tør vi gjette på ei Unplugged-skive, ei live-skive, en greatest hits-samler og en CD-singel-boks med vanskelig tilgjengelige B-sider før 1995 er over?
Nirvana på plate
Her fikk vel vår skribent sånn i hovedsak rett i sin spådom? Det hører med til historien at vår hovedanmelder på metall i 1991 – ikke Kjell Henning - syntes «Nevermind» var så uinteressant at han ikke fant grunn til å anmelde den!
Men vi gjorde det godt igjen i forbindelse med Kurt Cobains død. Ordet går igjen til Kjell Henning.
SubPop, juni 1989
Nirvanas debut kom på et lite selskap på begynnelsen av en bølge, og det var ikke så mange som fanget den opp da den kom – selv om navnet Nirvana kom på manges lepper i undergrunnsmiljøene. Singelen herfra ble etter hvert den sterke åpningslåta «Blew».
Andre av undertegnedes favoritter er «School», debutsingelen «Love Buzz», «Mr. Moustache» og «Sifting, hvor Cobain antyder hvilken mesterlig popmelodiskriver han egentlig kan være. Ellers er albumet veldig tungt. Her er det Black Sabbath-riff, Black Flags desperasjon, og buldrelyd á la Melvins. Inspirasjonen er i like stor grad hentet fra metall som fra hardcore. Selv om det ligger mye god pop-melodi i mange av låtene, er det som et nyskapende band denne skiva plasserer Nirvana. Uansett videoer og markedsføring, kunne «Bleach» aldri blitt den storselgeren som «Nevermind» ble – simpelthen fordi den har ganske dårlig lyd. Skiva er «Recorded in Seattle at Reciprocal Recording by Jack Endino for $600». Spesielt gitar-soloene har syltynn lyd, og det skurrer en del. Dessuten spiller Nirvana på denne skiva en mye mindre tilgjengelig musikktype enn seinere. Imidlertid ser man antydninger av hva de skulle bli, blant annet i før nevnte «Sifting» og «Blew», samt «Swap Meet» - som har den tradisjonelle gjørmetunge Nirvana-pop-melodien som drives fram. Her av et mye tyngre komp seinere.
En forståelig favoritt, og definitivt en nødvendighet for alle som har et forhold til virkelig tung musikk. Nirvana skapte noe nytt, og gjorde det dritbra, men tilgjengeligheten er ikke den beste.
Geffen, september 1991
«Nevermind» er et klassisk album fra låt én. De sterkeste låtene er plassert først, og utover holdes kvaliteten på plass. En enkel gitar spiller noen enkle toner. «Smells Like Teen Spirit» er en instant hit, og tonene blir snart kjent over hele verden. Det er opplagt at det er denne førstesingelen som er albumets største og beste låt, men den følges sterkt opp av de neste – «In Bloom», «Come As You Are», «Breed», «Lithium» og «Polly». Alle opplagte singelvalg fra et hvilket som helst annet album. Så kommer Cobains egen favoritt «Territorial Pissings» - en av skivas minst pop-baserte låter, hyperenergisk og illsint, med tekstlinja «Just because you’re paranoid, doesn’t mean they’re not after you».
Soundet er mye cleanere enn på debuten. Det er lett å skille instrumentene fra hverandre, men likevel ligger det mye lyd og en del støy hele veien. Produksjonen hører du at er mye dyrere enn på debuten, men likevel er det verken glatt eller tafatt. Butch Vig har klart å beholde alt som lå av energi i bandet, og formidler det gjennom et album som er så pur pop som det vel er mulig å komme. Låtene har forandret seg fra «Bleach». Da var det mer rett fram, mens Cobain og Nirvana denne gangen bygger mye mer opp omkring forspill, mellomspill, soloer og breaks. Unntaket er den (i denne sammenheng) streite balladen «Something In The Way» - som går og går. På mitt eksemplar er det også en låt til – ti minutter seinere. «Endless, Nameless» skapte en trend med å være blant de første «skjulte kuttene» på CD. Den står ikke på coveret, men er en schizofren energisk og dyster utblåsning som sender signaler mot førsteskivas tristeste låter. Sangen kom seinere som B-side på «Come As You Are»-singelen.
Album-messig er «Nevermind» mesterverket i Nirvanas produksjon. Det binder pop-publikummet og undergrunnen sammen, og viser at man kan selge mengder av sære ting. For selv om dette er pop, så er det veldig på siden av hvordan musikkverden så ut i september 1991. Det er faktisk lenge siden nå.
Geffen, desember 1992
Ei samleskive som inneholder mange spennende låter, og mye forskjellig av godsaker fra bandets karriere så langt. Det starter med B- og A-sida fra siste singel før «Nevermind». «Dive» er en kjærlighetslåt i en hardcore-kontekst – gjennom stageviding. «Sliver» er muligens det beste Nirvana har gjort – en poplåt av dimensjoner, men samtidig rå og brutal, et slemmere sound enn på «Nevermind», men definitivt med vinnerfølelsen fra det albumet. Resten av skiva er mye hentet fra sessions for John Peel og Mark Goodiers show på BBC Radio 1. Deriblant versjoner av Devos «Turnaround» og Vaselines’ «Molly Lips» og «Son Of A Gun». Ellers, masse hentet fra forskjellige besetninger, og som til dels aldri har vært utgitt før. En stor svakhet er at ingen har tatt seg bry med å skrive opp hvor de forskjellige låtene er hentet fra og hvem som har spilt på dem. Et annet problem er den opplagte blandingen det blir av forskjellige sound når man har innspillinger som går over en fireårs-periode med et band som utviklet seg såpass mye som Nirvana gjorde.
Likevel er det et interessant album i og med at det også gir oss de mindre kommersielle sidene ved Nirvana. Det inkluderer stoff som kan fortelle hvor bandet kunne gått om ikke suksessen hadde kommet og tatt dem, eller også ting som kan fortelle på hvilken måte bandet jobbet. Spesielt er kanskje den nesten Buzzcocks-aktige versjonen av «Polly» interessant. Den kunne passet godt inn i stil med avsluttende «Downer» fra «Bleach». «Downer» her låter helt annerledes. Men det er heller de enkelte låtene enn albumet som sådan. Mye er fyllstoff, spesielt mot slutten av skiva. Første halvdel er knall.
Geffen, september 1993
«In Utero» er Nirvanas mest varierte album, og på den måten det mest representative. Skiva peker framover, i ferd med å etablere Nirvana som et band av den vanlige skolen etter at «Nevermind» har tatt dem til grønsj-tronen. Det skjedde med Pearl Jam og Soundgarden – hvem ville vel finne på å kalle noen av dem alternative? De er U2 for vår tid. Nirvana har toppet Billboard, men er like fullt noe annet. Blant låtene som skulle etablere bandet ordentlig, kan vi trekke fram førstesingelen – nesten-balladen «Heart-Shaped Box» - og albumets åpningskutt «Serve The Servants», samt de to låtene som inneholder cello – «Dumb» og «All Apologies». Samtidig peker «In Utero» tilbake i tid til «Bleach» og indie-singlene. Delvis «Very Ape», «Milk It» og «Tourette’s», men mest «Scentless Apprentice» som kanskje er det meste støyende som har funnet veien til et Nirvana-album. Samtidig tas strukturene i låta godt vare på av en sterk og stram produksjon. Til slutt peker bandet nese til hele greia rundt seg selv. Det viser seg mest i låttitler som «Radio Friendly Unit Shifter», «Frances Farmer Will Have Her Revenge On Seattle» og «Milk It». Disse skal man vel neppe være så altfor oppfinnsom for å tolke til en musiker som er lei av å ikke få være i fred, og som har et ambivalent forhold til sin egen stjernetilværelse.
Skiva inneholder også stygge pek som det å inkludere praktisk talt de samme riffene som i sin egen hit fra to år tidligere i den mest umiddelbare og kommersielle låta. Ikke engang de mest ublu selskapene våger å selge den samme melka to ganger så tydelig, dessuten ville ikke amerikansk radio godta det med tittelen «Rape Me». Også denne gangen ligger det et ekstrakutt etter mengder med stillhet. «Gallons Of Rubbing Alcohol Flow Through The Strip» er parallell til «Endless Nameless» også i sound. Denne er nevnt på coveret, og bandet har tilført sin egen lille note (*Devalued American Dollar Purchase Incentive Trak.) Her skal det ikke legges skjul på at det er penger det handler om.
Helheten på skiva er til stede selv om bandet har en nesten total variasjon, og det som gjør at denne skiva ikke er det beste Nirvana-albumet er at det ikke er noen «Smells Like Teen Spirit» her, og skiva er heller ikke så nyskapende og kreativ som forgjengeren. Til det stjeler den for mye av den.
Del på Facebook | Del på Bluesky