“Now, bring me that horizon”: Hvordan overleve etter menneskehetens fall?

Post Human: Survival Horror! Denne har jeg gledet meg til å prate om! Hjemmekontor har ikke gjort at jeg har hørt mindre på denne plata. Repeat på repeat på repeat på repeat på repeat hver eneste dag siden utgivelsen 30. oktober.


Dette er årets album.

Og jo, det er ÅRETS album, med akkurat passe sinne, frustrasjon og sorg til å beskrive dette makkverket som heter 2020: (How do I) Form a connection when we can't even shake hands? You're like a phantom greeting me - fra sporet “Ludens”.

BMTH – Bring Me The Horizon – som for øvrig hentet bandnavnet fra "Pirates of the Caribbean" (den første) - gir oss postapokalypse, revolusjon, anarki, kjærlighetssorg, depresjon, mytisk sci-fi, og relevant samfunnskritikk. Med seg på laget har de gjesteartister som YUNGBLUD, Babymetal, Amy Lee (kjent fra Evanescence) og Nova Twins.

"Post Human: Survival Horror" er bare så sterkt levert! Fra start til slutt! Det forteller en fullkommen historie om et dystopisk liv og menneskets forfallenhet. Det leveres med den gjenkjennelige BMTH-sounden - metalcore, ispedd electronica, og pop. Denne gangen servert sammen med et lite stykke kawaii metal.

Oliver Sykes sin vokalprestasjon slutter heller ikke å imponere. Med de verste hjerteskjærende screams og gjennomført tenor, er det tydelig at han er sterkt inspirert av legenden Chester Bennington (kjent fra Linkin Park).

Det er vanskelig å snakke spor for spor her, for alt er så nydelig historiefortelling. Men det er tre spor som skiller seg ut: “Parasite Eve”, “Kingslayer (feat. Babymetal)” og “One Day The Only Butterflies Left Will Be In Your Chest As You March Towards Your Death (feat. Amy Lee)”. Hoi, den siste der tok jo faktisk et helt minutt å skrive! Kanskje vi har hentet litt inspo fra Fall Out Boy’s sangtitler?

“Parasite Eve” er en helt nydelig nu-metal slager. Den følger oppskriften på nu-metal til punkt og prikke, med vokalspenn fra rap-aktig (jeg sier -aktig fordi jeg har for mye respekt for rap-sjangeren til å faktisk akseptere at det er noe rap her, men tilbake til poenget), til screams og noe growling. Oppbygningen følger tropen: Sakte steg, med bridger og breakdowns som leder til en antiklimatisk avslutning. Dette er for meg en ode til tidlig 2000-talls Linkin Park.

“Kingslayer” er virkelig et spor som gir både Babymetal og BMTH anledning til å vise seg fra sitt beste. Engasjerende, spennende, adrenalin-drevet. “One Day The Only Butterflies Left Will Be In Your Chest As You March Towards Your Death”, en nydelig ballade - siste spor på albumet - avslutter reisen på eterisk vis. Dronningen selv, Amy Lee, tilgir tidligere uenigheter (gjør et Google-søk på det) og tar imot Bring Me The Horizon inn i tronsalen. Sykes gjør en god prestasjon, men ingen overgår Amy Lee på gotisk og mystisk vokal. Hun eier dette sporet, men kanskje det er litt av meningen også?

Jeg ønsker bare å fortsette med det neste lovordet etter det andre, men tenker at konklusjonen til BMTH her må være: “Captain Sparrow, The Black Pearl is Yours.”

BRING ME THE HORIZON
Post Human: Survival Horror
Sony Music


Del på Facebook | Del på Bluesky

Bring Me The Horizon – til ungdommen

(02.07.22) Etter møtet med Tons of Rocks mest ungdommelige innslag, føler jeg at jeg har møtt en representasjon av en tenåringssjel med humørsvingninger legemliggjort i form av Bring Me The Horizon.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.