Hvor lenge kunne Plateparadiset bestå?

Sæmund Fiskvik tar et brutalt oppgjør med platebransjen. Men ofte i muntre vendinger!

Av Arild Rønsen // 09.11.20

Sæmund Fiskvik var i mange år en av sjefene i ml-bevegelsen. Hans område var i all hovedsak kulturen, spesielt musikken. Hvem som til enhver tid la «linja» får vi kanskje aldri vite. Men at Fiskvik må ha hatt utallige møter med altmulig-sjefen i AKP(m-l) uten formelle verv, Tron Øgrim - det er heva over tvil. Og Tron var ikke veldig nøye med å føre skriftlig referat; det fikk jeg sjøl erfare.

Fiskvik farer med harelabb i sin omtale gamle partikamerater, men har lite til overs for at hemmelighetskremmeriet rundt interne forhold i bevegelsen fortsetter. «Fra den skyttergrava skal det ikke vedgås en tøddel som kan kaste dritt på gamle bravader. Her råder æreskodeks og livsvarig kameratskap (med et par ynkelige unntak).»

Som det framgår – Fiskvik er stadig vekk en slugger. Men vi burde kanskje få vite hvem disse «ynkelige unntakene» er?

Var ml-bevegelsen en virkelig trussel mot demokratiet? Fiskvik: «Ut fra dagens lovgivning sysla vi med såvel terrortrusler som terrorfinansiering, terrorforbund og rekruttering dertil – altså hele menyen av straffbare terrorhandlinger.» Her kunne vi trengt en utdyping, for å si det forsiktig. Finn Sjue er nok den historiefortelleren som kommer nærmest sannheten.

Og nå begynner jeg å bli skikkelig lei av udokumenterte beskyldninger om at AKP(m-l) dreiv med våpentrening. Tania Michelet spekulerte tidligere i høst, og nå bærer sannelig Sæmund Fiskvik ved til bålet: «Riktignok rakk AKP(m-l) aldri å utvikle seg til straffelovens typebetegnelse: privat organisasjon av militær karakter, men det var kanskje ikke langt unna?»

Ærlig talt, Sæmund. Du skyter ofte fra hofta, og godt er det. Men jeg er bare så lei av halvkveda viser om ml-bevegelsens militære krumspring. Michael Grundt Spang og VG fantaserte om ml’ernes «dødslister» og planlagte «interneringsleire» midt på ’70-tallet. Påstandene viste seg å være reint oppspinn – og kan de ikke få lov å ligge der? Til spott og spe i VGs arkiv?

Vi lagde til og med en sang om dette, og det skulle ikke forundre meg om Sæmund Fiskvik var en av tekstforfatterne: «Jo visst er det sant! Vi leste det i Verdens Gang!»

Dette får bli en overgang til hva denne boka i all hovedsak handler om. Platebransjen. Fiskvik har gjennom mesteparten av sitt yrkesliv vært administrerende direktør i platebransjen – og den stillinga kom ikke akkurat rekenes på ei fjøl. Fiskvik fikk sin første jobb som adm. dir. i plateselskapet MAI – en ml-kontrollert bedrift, på linje med Oktober forlag. Og hvem, hvilket band, kom rekenes på ei fjøl til adm. dir. Fiskvik? Vømmel Spellmannslag!

Med sine to albumutgivelser midt på ’70-tallet feide Vømmøl gulvet med de fleste, ikke minst på salgslistene – til stor fortvilelse, selvfølgelig, for bransjeveteraner som så vidt var kommet ut av perioden da norskspråklige utgaver av «Svensktoppar» solgte som hakka møkk. Her kom et band som spilte en miks av norsk folkemusikk og rock, som sang på norsk – og som tok VG-lista med storm! Og som ga ut musikken sin på et marxist-leninistisk plateselskap!

Fiskvik hadde «havna i platebransjen fordi jeg i studenttida rota meg bort i et band som spilte en slags folkrock». Isenkram – med Fiskvik som fiolinist og Rita Westvik som vokalist. Samtidig rota altså Fiskvik og Øgrim det til med teorier om at rock var imperialismens musikk, kapitalens forsøk på å kjøpe ungdommen etc. etc. Godt vi hadde ekteparet Aakervik (Bazar) som den gang – i motsetning til kulturutvalget i AKP(m-l) – kunne skilte med rock’n’roll-empiri.

I 1976 hadde Fiskvik en posisjon som gjorde at han «aksepterte jobbtilbudet som konferansier på den famøse anti-MelodiGrandPrix-konserten i Chateau Neuf i 1976». Fire år seinere var han «høvding for den norske MGP-delegasjonen», da «Saamid Ædnan» representerte Norge i den internasjonale finalen! Med en låt utgitt på MAI!

Edderkoppen Fiskvik. Tenk at han noen år seinere skulle bli talsmann for de multinasjonale plateselskapene i Norge. Det er langt igjen til Royal Albert Hall, sang Åge Aleksandersen. Men det var sannelig ikke veldig langt fra dressfolka i Los Angeles til vadmelsbuksene i Vømmøldalen!

Hva var årsaken til at Sæmund Fiskvik kunne få den ene sjefsjobben etter den andre i norsk platebransje – i mange år som selve Spellemanngeneralen? Stikkordet er, tror jeg, organisering. Sæmund Fiksvik kom inn i en bransje leda av folk som var mest opptatt av å drikke opp musikernes royalty, totalt uten organisatorisk erfaring. Og dét skal ml-bevegelsen ha – organisering var vi gode på!

Fiskvik skriver morsomt om hvordan VG-lista ble manipulert (stikkord Jan Høiland og Jan Werner Danielsen), om hvordan Spellemann-nominasjonene ble manipulert, om Øyvind Myhrvold og Casino Steel i Gramo/Gramart, om CD-pionéren Trond Wikborg (grunnleggeren av PULS) i Akers Mic, om overgangen fra LP og kassett til CD, om gullalderen som ble til Plateparadiset.

Mye handler om konflikten mellom de norskeide selskapene i FONO og de multinasjonale selskapene som samla seg i IFPI. I denne striden ble faktisk Geelmuyden.Kiese tildelt en rolle! Som du skjønner: Dette er ei skikkelig bransjebok.

Vi får mange anekdoter. Erik Hillestad (Kirkelig Kulturverksted) skal for eksempel ha uttalt at «a-ha hadde vært en helt uinteressant type musikk å bringe fra Norge». Da Øyvind Myhrvold starta parallellimport og solgte plater billig i sjappa si i Dronningens gate, svarte IFPI med spesialrabatter til alle butikker som lå i det samme strøket. Ulovlig ifølge Konkurransetilsynet – but who cares? Vi befinner oss tross alt i platebransjen, notorisk kjent for fusk og fanteri siden Billboard fant opp hitlistene, og der Christer Falck nærmest åpenlyst – bare ett av mange eksempler - lurte Warlocks inn på listene.

Svært få kommer ut av det med skinnet i denne boka, mens veldig mange kommer svært dårlig ut av Fiskviks fortelling. Omtalen av Trondheims platemogul Gunnar Hordvik (1952-2005) er for et reint karakterdrap å regne. Hordvik var nok «idealist», men framstilles i denne boka nærmest som en skruppelløs svindler. Og det kan jo være grunn til å stille spørsmålet, som Fiskvik gjør: Hvordan kunne et plateselskap som hadde Åge Aleksandersen, Terje Tysland, Halvdan Sivertsen og Cato Sanden i stallen gå konkurs?

Musiker og organisasjonsmannen Bendik Hofseth beskrives i lite flatterende vendinger, mens Audun Tylden (1948-2011) kommer ut av det som en sjarmerende sjarlatan. Tre menn har Fiskvik faktisk ingen ting å utsette på: Plateselskapssjefene Totto Johannesen (1929-2003) og Per Eirik Johansen (1959-2014), samt fagforeningsmannen Tore Nordvik (1921-2018).

I vederlagsordningenes navn «tøffa han rundt» i Afrika og Asia i ti år rundet århundreskiftet. Så kunne Sæmund Fiskvik kanskje med god samvittighet pensjonere seg? I dag jobber han for Norwegian Recording Artists, NORA – de «små» artistenes kamporganisasjon for å få sin rettmessige del av milliardene som bokstavelig talt strømmer gjennom strømmetjenestene.

Fram og tilbake er øyensynlig like langt.

«Plateparadiset» er ikke ei bok folk flest vil ha glede av; til det er den for bransje-nerdete. Men for alle som fortsatt befinner seg i bransjen, og for alle som har hatt et nært forhold til bransjen de siste 40-50 åra er den umulig å komme utenom. Et must, heter det vel i denne bransjen.

SÆMUND OLAV FISKVIK
Plateparadiset
Solum