Sløtface: Et annerledes album fra en annerledes tid
Det er ikke så lenge siden vi sist hørte fra Sløtface. Du vet, disse fire spelemannprisvinnende talentene fra Stavanger, med Haley Shea i spissen som rocka og litt punka vokalist. Rock og tempo, skinnjakker og litt harde fraspark. Ja du vet, Sløtface.
I januar gav de nemlig ut «Sorry for the Late Reply». Så brøt landet ned, i pestens navn, og under dråpesmittens vrede. Alle konserter og liveopptredener ble brått avlyst og alle band ble satt i en slags dvale. Noe som for mange resulterte i økt produktivitet i de mange skriveverksted. For Sløtface sin del resulterte dette i skapelsen av et nedstrippet og halvakustisk album, «The Slumber Tapes» som nå slippes drøye ni måneder etter forgjengeren. Albumet kan kanskje beskrives som en refleksjon av tiden vi har gått igjennom - nedstrippet, nakent og halvakustisk.
Vi har ikke hørt Haley være så gjennombærende vakker og ren i vokalen gjennom et helt album før. Det kler henne. Elgitaren er for anledningen byttet ut med en mer akustisk type. Sammen med beskjeden, men tydelig, rytmeføring på Nilsens slagverk, gir dette albumet en 100% behagelig opplevelse.
Dog en noe annerledes og uventet variant av Sløtface. “Doctor” ble sluppet som singel tidligere år - et varsku om hva vi kunne vente oss. Denne singelen var egentlig tiltenkt albumet «Try Not to Freak Out» fra 2017, men har altså ligget for å modne i tre år, for nå endelig å slippes fri. «The Slumber Tapes» kunne ikke fått en bedre tease.
Albumet byr videre på duetter og låter som minner meg om folk («Laughing at Funerals») og sing-along-sanger, med et lite dryss av rock og Sløtface som vi kjenner dem. Den kjente «Murder on the Dancefloor» av Sophie Ellis-Bextor har de gjort sin egne variant av, godt i stil med resten av albumet.
Albumet er et verk som byr på åtte rolige og nedstrippete spor, kledelig for en høstkveld og to. Et annerledes album fra en annerledes tid.
Del på Facebook | Del på Bluesky