Sløtface: Et annerledes album fra en annerledes tid

Det er ikke så lenge siden vi sist hørte fra Sløtface. Du vet, disse fire spelemannprisvinnende talentene fra Stavanger, med Haley Shea i spissen som rocka og litt punka vokalist. Rock og tempo, skinnjakker og litt harde fraspark. Ja du vet, Sløtface.


I januar gav de nemlig ut «Sorry for the Late Reply». Så brøt landet ned, i pestens navn, og under dråpesmittens vrede. Alle konserter og liveopptredener ble brått avlyst og alle band ble satt i en slags dvale. Noe som for mange resulterte i økt produktivitet i de mange skriveverksted. For Sløtface sin del resulterte dette i skapelsen av et nedstrippet og halvakustisk album, «The Slumber Tapes» som nå slippes drøye ni måneder etter forgjengeren. Albumet kan kanskje beskrives som en refleksjon av tiden vi har gått igjennom - nedstrippet, nakent og halvakustisk.

Vi har ikke hørt Haley være så gjennombærende vakker og ren i vokalen gjennom et helt album før. Det kler henne. Elgitaren er for anledningen byttet ut med en mer akustisk type. Sammen med beskjeden, men tydelig, rytmeføring på Nilsens slagverk, gir dette albumet en 100% behagelig opplevelse.

Dog en noe annerledes og uventet variant av Sløtface. “Doctor” ble sluppet som singel tidligere år - et varsku om hva vi kunne vente oss. Denne singelen var egentlig tiltenkt albumet «Try Not to Freak Out» fra 2017, men har altså ligget for å modne i tre år, for nå endelig å slippes fri. «The Slumber Tapes» kunne ikke fått en bedre tease.

Albumet byr videre på duetter og låter som minner meg om folk («Laughing at Funerals») og sing-along-sanger, med et lite dryss av rock og Sløtface som vi kjenner dem. Den kjente «Murder on the Dancefloor» av Sophie Ellis-Bextor har de gjort sin egne variant av, godt i stil med resten av albumet.

Albumet er et verk som byr på åtte rolige og nedstrippete spor, kledelig for en høstkveld og to. Et annerledes album fra en annerledes tid.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Miniøya: Sløtface

(08.06.24) Sløtface gir en innføring i punkrock for voksne og barn. Vår anmelder rapporterer fra moshpiten.


Sløtface mikser pønk og pop/rock på elegant vis

(12.02.20) Sløtface imponerer med sitt tredje album. Sofistikert pønk, ispedd store doser pop/rock.


Kim Ljung - mannen som aldri gjør feil

(27.09.25) Lydbildet er massivt. Ikke musikk å gjøre hagearbeid til. Skitbra.


Ida Maria: FUCK YOUR SMOOTHIE!

(26.09.25) Genre er uansett overflødig når det gjelder Ida Maria. Musikken hennes er energisk, provoserende, behagelig, underholdende.


Elektronisk støy og skjønnhet fra Melt Motif

(25.09.25) Melt Motif, lokalisert i Bergen og São Paulo, Brasil, er ute med sitt tredje studioalbum, «Feeding the Error». Det leveres et mørkt og stemningsfullt album der minimalistiske melodier og industrielle element smelter sammen til en intens og hypnotisk lytteropplevelse.


Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Hurra for Malin Pettersen!

(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!


The Rasmus - genial poprockmetall

(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!