Foto: Siri Bjoner

Avant garde rock av ypperste klasse

Thurston Moore er nok mest kjent i Norge fra Sonic Youth, men har gjennom sin karriere spilt i mange band - og vært innom utallige genre. Da jeg bestilte billett til ene konserten hans i Chicago, på Empty Bottle, var jeg strengt tatt litt usikker på hvilken variant jeg kom til å treffe på, ettersom han har spilt i alt fra hardcore punk band til litt mer hippiegrunge-gitarbasert rock.


Thurston Moore / Empty Bottle (Chicago) / 12.12.2019


til genre kom med supportbandet, som var en saksofonist og trommis som var veldig flinke til å lage lyd. Det hørtes mest ut som da gamlenaboen øvde på saksofonen hjemme, skala opp og ned og opp og ned i det uendelige, akkompagnert av ungen til andre naboen som fikk trommesett til jul. Jeg hadde kanskje satt større pris på det om jeg hadde sovet de foregående 48 timene, men med forsinket fly og “overnatting” på JFK var ikke formen den beste.

Egentlig burde jeg skjønt det da jeg pratet med Thurston før gigen startet, for jeg spurte om det var noen setliste. Han mente at det trengte de ikke, for de spilte aldri mer enn to låter ...

Thurston Moore Group er et knallband. Foruten Thurston finner vi James Sedwards (Guapo, Chrome Hoof) på 12-strengsgitar, Debbie Googe (My Bloody Valentine) på bass, Steve Shelley (Sonic Youth) på trommer og Jon “Wobbly” Leidecker på elektronikk (jeg tviler på om “keyboards” er dekkende). Thurston sjøl har vært på 34. plass på lista til Rolling Stone over “100 greatest gui-tarists of all time”, og det er fullt fortjent. Med 12-strengeren i hånd kommer de utroligste lyder fra mannen som ikke lar seg begrense av genre.

Første utgivelsen fra denne kvartetten var soloskiva til Thurston, “The Best Day” (2014). Rytmisk og drivende, og her ligger grunnlaget for dagens TMG.

Når de først setter i gang, er det litt standard støy. Det er lenge siden jeg har vært på noizekonsert. Men etter hvert som man kommer inn i musikken, er det musikalsk og fantastisk vakkert. Både Thurston og James spiller på 12-strengsgitarer, og dybden i lyden er fantastisk. Det er vilt og vak-kert og grusomt og meditativt og suggerende, alt på samme tid.

“Alice Moki Jayne” er 63 minutter lang og ved andre og tredje gjennomhøring (man måtte selvfølgelig kjøpe skiva) er det enklere å høre hvor genialt dette egentlig er. Det er system i galskapen, og galskap satt i system! Andre låta var “8 Spring Street”, som er bare 29 minutter lang. Begge er tatt fra “Spirit Counsel” (2019) - som for øvrig er mastret av vår egen Lasse Marhaug. I motsetning til “The Best Day” er det ingen vokal, kun instrumenter - og det låter fantastisk!

Det var tydelig at han trivdes på Empty Bottle og at vi var et godt publikum, for det ble ekstranummer – “Cease Fire” (2017) som er overveldende, suggerende rått og helt utrolig herlig. TMG er et godt eksempel på at lange låter ikke trenger være kjedelig repetitive.

Thurston Moore Group har aldri spilt i Norge (såvidt jeg kan se), men om de noensinne kommer hit, finner du meg på første rad, for dette er avant garde rock av ypperste klasse.

Her er konsertversjonen av “Alice Moki Jayne”, fra en festival i Baskerland i sommer: https://www.youtube.com/watch?v=m2zg9DUXEgA

THURSTON MOORE GROUP
Empty Bottle, Chicago, 12. desember 2019


Del på Facebook | Del på Bluesky

Thurston Moore til Kongsberg

(05.04.24) Mange pop-artister blir invitert til jazzfestivaler, uten å ha noen verdens ting med jazz å gjøre. I sommer kommer Thurston Moore til Kongsbergjazz - og han er devintivt et unntak i så måte.


Legendariske bråkmakere til Øyafestivalen

(05.04.05) Diskaholics Anonymous Trio er bekreftet til sommerens Øyafestival. Bak dette kryptiske navnet skjuler følgende store navn seg: Thurston Moore, Jim O`Rourke og Mats Gustafsson.


Sonic Youth-frontmann lanserer anti-krigs portal

(08.04.03) Sonic Youths frontmann Thurston Moore lanserte nylig internett-siden Protest Records. Dette er en side som tilbyr gratis musikk og kunst fra artister som er imot krigen i Irak.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.