Foto: Siri Bjoner

Avant garde rock av ypperste klasse

Thurston Moore er nok mest kjent i Norge fra Sonic Youth, men har gjennom sin karriere spilt i mange band - og vært innom utallige genre. Da jeg bestilte billett til ene konserten hans i Chicago, på Empty Bottle, var jeg strengt tatt litt usikker på hvilken variant jeg kom til å treffe på, ettersom han har spilt i alt fra hardcore punk band til litt mer hippiegrunge-gitarbasert rock.


Thurston Moore / Empty Bottle (Chicago) / 12.12.2019


til genre kom med supportbandet, som var en saksofonist og trommis som var veldig flinke til å lage lyd. Det hørtes mest ut som da gamlenaboen øvde på saksofonen hjemme, skala opp og ned og opp og ned i det uendelige, akkompagnert av ungen til andre naboen som fikk trommesett til jul. Jeg hadde kanskje satt større pris på det om jeg hadde sovet de foregående 48 timene, men med forsinket fly og “overnatting” på JFK var ikke formen den beste.

Egentlig burde jeg skjønt det da jeg pratet med Thurston før gigen startet, for jeg spurte om det var noen setliste. Han mente at det trengte de ikke, for de spilte aldri mer enn to låter ...

Thurston Moore Group er et knallband. Foruten Thurston finner vi James Sedwards (Guapo, Chrome Hoof) på 12-strengsgitar, Debbie Googe (My Bloody Valentine) på bass, Steve Shelley (Sonic Youth) på trommer og Jon “Wobbly” Leidecker på elektronikk (jeg tviler på om “keyboards” er dekkende). Thurston sjøl har vært på 34. plass på lista til Rolling Stone over “100 greatest gui-tarists of all time”, og det er fullt fortjent. Med 12-strengeren i hånd kommer de utroligste lyder fra mannen som ikke lar seg begrense av genre.

Første utgivelsen fra denne kvartetten var soloskiva til Thurston, “The Best Day” (2014). Rytmisk og drivende, og her ligger grunnlaget for dagens TMG.

Når de først setter i gang, er det litt standard støy. Det er lenge siden jeg har vært på noizekonsert. Men etter hvert som man kommer inn i musikken, er det musikalsk og fantastisk vakkert. Både Thurston og James spiller på 12-strengsgitarer, og dybden i lyden er fantastisk. Det er vilt og vak-kert og grusomt og meditativt og suggerende, alt på samme tid.

“Alice Moki Jayne” er 63 minutter lang og ved andre og tredje gjennomhøring (man måtte selvfølgelig kjøpe skiva) er det enklere å høre hvor genialt dette egentlig er. Det er system i galskapen, og galskap satt i system! Andre låta var “8 Spring Street”, som er bare 29 minutter lang. Begge er tatt fra “Spirit Counsel” (2019) - som for øvrig er mastret av vår egen Lasse Marhaug. I motsetning til “The Best Day” er det ingen vokal, kun instrumenter - og det låter fantastisk!

Det var tydelig at han trivdes på Empty Bottle og at vi var et godt publikum, for det ble ekstranummer – “Cease Fire” (2017) som er overveldende, suggerende rått og helt utrolig herlig. TMG er et godt eksempel på at lange låter ikke trenger være kjedelig repetitive.

Thurston Moore Group har aldri spilt i Norge (såvidt jeg kan se), men om de noensinne kommer hit, finner du meg på første rad, for dette er avant garde rock av ypperste klasse.

Her er konsertversjonen av “Alice Moki Jayne”, fra en festival i Baskerland i sommer: https://www.youtube.com/watch?v=m2zg9DUXEgA

THURSTON MOORE GROUP
Empty Bottle, Chicago, 12. desember 2019


Del på Facebook | Del på Bluesky

Thurston Moore til Kongsberg

(05.04.24) Mange pop-artister blir invitert til jazzfestivaler, uten å ha noen verdens ting med jazz å gjøre. I sommer kommer Thurston Moore til Kongsbergjazz - og han er devintivt et unntak i så måte.


Legendariske bråkmakere til Øyafestivalen

(05.04.05) Diskaholics Anonymous Trio er bekreftet til sommerens Øyafestival. Bak dette kryptiske navnet skjuler følgende store navn seg: Thurston Moore, Jim O`Rourke og Mats Gustafsson.


Sonic Youth-frontmann lanserer anti-krigs portal

(08.04.03) Sonic Youths frontmann Thurston Moore lanserte nylig internett-siden Protest Records. Dette er en side som tilbyr gratis musikk og kunst fra artister som er imot krigen i Irak.


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.