Kvelning av ypperste klasse
(Oslo/PULS): Nominasjon til Spellemannsprisen, supportjobb for Foo Fighters til sommeren samt en tilbakelagt prakthøst. Kvelertak har vært klistret i taket lenge nå, men energien har ikke avtatt.
Kvelertak / /
Etter at Wolves Like Us, Årabrot og Lash Out hadde varmet opp kalde Oslo som de reneste flammekastere, var det Sandnes-storheten til å gi et fullsatt Rockefeller både kvelertak, ballespark og tinnitus onsdag kveld.
 KVELERTAK: Hadde kontroll på hver en hals på Rockefeller onsdag. FOTO: ODD INGE RAND. |
Erlend Hjelvik ramlet rett på ræva i første sekund, men etter gjenoppreisningen og ut var Kvelertak sine 60 minutter på Rockefeller en eneste maktdemonstrasjon.
"Fossegrim", "Blodtørst" og "Ulvetid". Alle er de blitt en del av vokabularet til landets og hovedstadens rockesultne publikum. Og at Kvelertak kom til kjernepublikumet denne kvelden virket også åpenbart. Den som så bandet for første gang denne kvelden var nok i kraftig mindretall.
 ERLEND HJELVIK: Metal-Norges nyeste helt. FOTO: ODD INGE RAND. |
Med tre gitarer og et illsint komp er Kvelertak som en rockebulldozer som kjører over deg. Energien er i høysetet når de formidler uttrykket sitt fra scenekanten, men bak bajasfasaden ligger det kruttsterke låter som vil bære bandet frem til å motta Spelemannsprisen for årets nykommere i Oslo Spektrum 5. mars. Man skulle heller ikke forundre seg om bandet skaffer seg en ny superfan 24. juni i Telenor Arena med det ikke ukjente navnet Dave Grohl.
Alt annet ville nesten være utenkelig for dette maskineriet av et metallband.
Kvelertak spilte dette på Rockefeller:
Fossegrim/Sjøhyenar/Blodtørst/Offernatt/Ulvetid/Nekroskop/Ordsmedar Av Rang/Mjød/Utrydd Dei Svake/Liktorn/Snile
Del på Facebook | Del på Bluesky
Kvelertak – for store for Sentrum
(03.10.23) Noen anmeldelser skriver seg omtrent selv. Richard Galliano var så godt som ferdig innen jeg kom meg på toget hjem, til tross for at jeg egentlig hater å skrive på mobil og det alltid blir et lite tonn med autocorrect. Jeg har nesten sluttet å skrive “kanskje” for det blir alltid iranske, oransje eller kamskjell. Nei, jeg aner ikke hvorfor.