MeShell NdegèoCello: Devils Halo
Funk-dronningen av neo-soul og alternativ hip-hop er endelig back in shape på sitt åttende album, etter at hennes seks siste hadde helt andre prioriteringer enn å nå fram til mannen (og kvinnen) i gata. Sjangermessig er hun derimot helt umulig å sette i bås.
Dette er for en gangs skyld ikke et album som eksperimenterer med fri-jazz, spirituelle vers eller andre sære politiske budskap som denne kvinnen er kjent for å ha bedrevet de siste 10 årene. Når det er sagt, så er Devils Halo ikke noe straightforward R&B-album. Snarere tvert imot, mer et alternativ rockealbum egentlig. Det er likevel enklere å henge med i svingene denne gangen, og med kun 12 låter og en spilletid på litt over 35 minutter, har dette blitt noe for alle som fremdeles har tid til å sette på ei plate i ny og ne.
Med realistiske kjærlighetstemaer er denne plata mye gladere enn mange av hennes tidligere album. Dama er som sagt utrolig vanskelig å sette i bås, og den spesielle vokalen følges av alt fra fete gitarriff til utagerende perkusjon. Noen låter er abstrakte og futuristiske, andre høres ut som kunsterisk soul som spilt inn sent på 70-tallet en gang.
Albumet er deilig uforutsigende, og kan både gi deg en god dose glede og fremkalle tårer. MeShells største kvalitet er kanskje det å skape ukomfortable stemninger, og disse må du bare slippe deg løs å bli med på. Å anbefale enkeltspor blir for vanskelig, fordi det ikke er noen albumfillers her. Bare sett på skiva du, og hør alt i sin helhet. Det er nok det hun vil vi skal gjøre.
Del på Facebook | Del på Bluesky